«Skal de bade meg i vaskekummen?!»

På barselavdelingen anbefalte de mamma og pappa å vente i to uker før de badet meg første gang. Dette praktiseres visst litt ulikt forskjellige steder, men for meg gikk det altså to uker. Ingen såpe og den slags, bare vann, eventuelt noen dråper med babyolje. Pappa så filmer på youtube, leste artikler og øvde på hvordan han skulle holde meg. Etter hvert følte han seg godt forberedt. Mamma hadde også lest seg opp og funnet ut at de skulle bade meg i den lille vaskekummen, istedenfor i det store badekaret – det kunne visst bli litt for stort, uoversiktlig og skummelt for meg.

Mens de kledde av meg for mitt første bad, gikk de raskt gjennom: Vi begynner øverst og vasker hodet først, og jobber oss nedover og avslutter med rumpa. Viktig å vaske i alle valker og sprekker, for der samler det seg gjerne ekstra smuss som melk og møkk. Etter å ha perfeksjonert badetemperaturen så den var på 37 grader, fuktet mamma kluten og begynte å føre den over nakken og hodet mitt. «Greit nok dette her», tenkte jeg.

Plutselig, før jeg visste ordet av det, førte de bena mine sakte ned i vaskekummen som var fylt med vann. Vannet var godt og varmt, akkurat som da jeg lå inni magen til mamma, men det var jammen ikke noe greit allikevel! «Hallo? Vet dere ikke at vaskekummen er ment til å slå ut vannet dere har vasket gulvet med? Ok da, i verste fall til å skylle av meg når jeg har bæsj langt oppover ryggen. Men den er i hvert fall ikke laget for at man skal bade i den, selv ikke små babyer som meg!»

Jeg sprellet med bena, og laget en bekymret rynke i panna før jeg satte i et hyyyl. Mamma og pappa skjønte at de skulle stoppe, takk og lov! De tok meg opp igjen og pakket meg godt inn i håndkleet mitt. «Han liker visst ikke å bade!» hørte jeg mamma si, men heldigvis visste pappa bedre. Så klart jeg likte å bade, jeg likte bare ikke den vaskekummen spesielt godt. Pappa visste hvor glad jeg var i nærkontakt og hvor viktig trygghet var for min opplevelse av situasjonen. Han tappet akkurat passe varmt vann i det store, fine badekaret og satte seg oppi. Så strakk han ut hendene, tok meg i mot og la meg forsiktig inntil brystet sitt i det deilige badevannet. «Her kan jeg ligge for alltid», rakk jeg å tenke – før øynene mine var i ferd med å glippe igjen og jeg lot hodet mitt falle til ro på brystet til pappa.

– Victor, 2 uker

Bleieskift: Slik ble pappa en mester

Ting var mer brutalt før, mens jeg enda var helt ny i denne verden. Favorittstedet mitt var tett inntil et bryst. Aller helst mamma eller pappa sitt, så klart. Der var det varmt og trygt for meg. Men flere ganger daglig ble jeg plassert på stellebenken med denne kalde matta, og bleia mi føyk av i en fei. Her mistet jeg oversikten, og enda viktigere, her mistet jeg tryggheten som nærkontakt ga meg.

Testosteron og bleieskift står tydelig ikke i stil. For uten forvarsel lå jeg der på ryggen igjen mens pappa hadde en helt ukjent atferd, der et lydløst steinansikt ledet an dette godstoget av en bleieskifter. Hver gang jeg havnet der på nytt, fikk jeg inntrykk av at pappa prøvde å sette verdensrekord i hurtigste bleieskift. Ting skulle gå i hundreogtjue – her var det bare å få jobben gjort fortest mulig. Han virket stresset og ukomfortabel, han som alltid var så rolig og kul med meg. Han som ellers pleide å synge, le og smile til meg, var nå helt uten taleevne. Bleieskift ble fort en av mine fiender på grunn av dårlige opplevelser. 

Som alt annet: Øvelse gjør mester. Vi jobbet og slet i samme retning, og for hvert skift ble jeg et lite hakk roligere, mens pappa jobbet litt mer smidig. Samtidig som jeg har lært meg at det er ganske digg med ny, tørr bleie, er også pappa mye flinkere med meg. Han føler seg trygg i jobben som bleieskifter – faktisk, så spretter han frem og tar selv initaitvet når han vet neste bleieskift står for tur. Han prater, smiler og tar seg god tid. For pappa har skjønt at bleieskift er en fin arena for samspill og for å bygge videre på vår gode relasjon.

PS! Takk til mamma som heiet på oss og som var delaktig i å gjøre pappa til en mester på bleieskift. 

– Victor, 1 uke