Julegavetips til baby

Om det er et spørsmål mamma og pappa har blitt stilt mange ganger den siste tiden er det: «Hva ønsker Victor seg til jul da?» De har ikke vært særlig oppfinnsomme, så jeg tipper det er flere ting jeg får dobbelt opp av. Tenk om de var like smarte som meg, da hadde de jo hatt den smørbrødlista liggende og hadde sluppet å skulle komme på så masse greier helt selv. Dessuten tror de visst at jeg ønsker meg masse fine, kjedelige klær – pøh! Jeg vil jo mye heller ha noen kule leker!

facebook og instagram har jeg nemlig en konkurranse gående der følgerne mine kan få ønske seg akkurat det de vil! Innenfor rimelighetens grenser, da! Og der er det jo SÅ mange gode julegavetips, så jeg tenkte jeg måtte dele noen av de med dere:

-Badeleker

-Ball

-Bamse

-Biteleke

-Bøker (gjerne en med lyd/musikk, eller en man kan ta-og-føle på!)

-Duplo

-Fingermaling

-Høydemåler

-Mat-termos

-Nattlampe

-Puttekasse

-Rangle

-Rullespeil

-Sangbok

-Sangkort

-Sanseball

-Spisebrikke

-Stabletårn

-Uro (til å ha hengende over sengen)

Hva ønsker du deg til jul?

– Victor, 8 måneder

Sannheten om å «sovne helt selv»!

Jeg har en liten babyvenn som er noen dager yngre enn meg. Hver kveld når det er sovetid legges han ned i sengen sin og sovner helt på egenhånd. Mammaen og pappaen hans sier natta, gir han et kyss på pannen og går ut av rommet. Så sovner kompisen min helt alene i den store, fine sprinkelsengen sin. Alle jubler over hvor flink han er. Noen ganger tror jeg min mamma og pappa synes det høres litt deilig ut, de også. Og helsesøster mener visst at det er noe alle vi små babyer bør klare. Tross alt er jeg jo i ferd med å bli stor gutt nå. 8 måneder allerede! 

Illustrasjonsfoto

Da vi var på kontroll på helsestasjonen følte jeg nesten at nærhet- og trygghetsbehovet mitt på kveldstid er helt tullete. Er det virkelig bare jeg som trenger å ha mamma og pappa veldig nære, for å finne roen og falle i søvn? Ut ifra hva helsesøster sa til oss skulle man nesten tro det. Hun sa også at ingen babyer tar skade av å gråte, men at det nyeste nå er at de oppfordrer foreldrene til å være tilstede på rommet, til vi tilslutt sovner. De skal altså ikke gå ut, men holde litt avstand – for det er jo så viktig at vi sovner helt selv.

Men hvorfor er det egentlig det? Det finnes utvilsomt kvelder her i huset hvor leggingen er en kamp, frustrasjonen er stor hos mamma og pappa, og ingenting blir sånn som jeg hadde sett for meg. Da kommer det noen tårer og kanskje våkner jeg både 3 og 4 ganger før jeg er klar for å virkelig sovne for kvelden. Men mye oftere er tiden vi har sammen på kvelden nesten litt magisk. Mamma eller pappa leser bok, de synger nattasang og rusler sakte rundt med meg i det mørke rommet for at jeg skal bli døsig og klar for å sove i sengen min. Det er noe av det beste vi vet om – nærheten, tryggheten, kosen. Og bare vent dere! Om ikke så alt for lenge blir jeg virkelig stor! Da har jeg nok ikke lenger det samme behovet for nærhet og kos hver eneste kveld. At mamma og pappa kommer til å savne denne tiden da er jeg helt sikker på, heldigvis har de forstått det selv også! Javel, så tar leggingen litt tid, til og med lang tid innimellom. Så hvorfor ikke gjøre det til kvalitetstid?

Og du.. Får du høre at du er stor nok til å klare å sovne på egenhånd nå? Blir du litt stressa av det, eller blir mammaen og pappaen din det kanskje? Da skal jeg fortelle deg en hemmelighet! Du er ikke alene, du som ikke vil sovne helt for deg selv. Da jeg spurte følgerne mine på instagram om de sovner helt selv, svarte 3 av 4 «nei». Tenk på det, du! Dessuten vet jeg at mamma liker best å sovne sammen med pappa, så hun liker ikke så godt å være alene når det er sovetid hun heller. 

Hvordan er det med deg? Sovner du helt selv?

– Victor, 8 måneder

Alle babyer liker jo vognen sin.. eller?!

«Han er jo bare trøtt, han slutter å gråte snart». «Det gjør ingenting for oss om han gråter litt altså». «Å ligge i vognen MÅ du jo bare venne han til!» «Ånei, lar du han komme over i bæreselen nå, så gir du han en dårlig vane. Da vil han aldri like vogna».

Alt dette hørte jeg de si til mammaen og pappaen min. Hvem er de, lurer du kanskje på? Jo, det skal jeg fortelle deg! De menneskene som ikke kjente meg. I hvert fall ikke særlig godt. Der jeg lå i vognen, hylte av full hals og ble tomatrød i ansiktet på bare noen sekunder. Vognen var langt i fra min beste venn, og det fortalte jeg dere jo om. På instagram for et par uker siden fikk jeg spørsmål om hva som hjalp for oss. Hva som gjorde at jeg gradvis ble bedre venn med vognen, og nå faktisk finner roen og kan sove godt i den. Her er noen av tingene som hjalp for meg: 

1) Overgang til sportsdel: I bagdelen bare gråt jeg, fra første stund. Og tro du meg, da jeg ble litt eldre og var i ferd med å oppdage den store verden rundt meg, hadde det ikke akkurat positiv innvirkning på mitt forhold til vogna. Var det meningen at jeg skulle klare å finne roen der jeg lå og ikke kunne se noe som helst? Bortsett fra mamma og pappa da. Det var fint å se på de altså, men det var liksom ikke helt nok. Så det var ikke et sekund for tidlig, da mamma og pappa endelig forsto at noe måtte skje, og byttet til sportsdelen på vogna.

2) Bli kjent med vognen når jeg var våken og uthvilt: På mange måter fikk vi en ny start – vogna og jeg – da bagdelen ble byttet ut med sportsdelen. Og den muligheten lot ikke mamma og pappa gå fra seg. Jeg hørte at de snakket om at det var viktig at jeg skulle få positive, gode opplevelser med vogna nå. Derfor gikk vi på tur når jeg var våken og uthvilt – og hadde masse overskudd til å utforske verden. Og jaggu fikk jeg ha med meg kaninen min på tur også, eller en av favorittlekene mine. Og mamma og pappa, de tøyset og sang. 

3) Fra hysteri til protest: Etter at jeg over en lang periode hadde fått masse fine opplevelser i vognen, tok vi det neste steget. Å skulle sove i den, var ikke like lett som å skulle leke der. Så jeg protesterte litt altså, det gjorde jeg. Men det var da det ble så tydelig for mamma og pappa hvor stor forskjell det var på hysteri og protest. Tidligere hadde jeg vært skikkelig hysterisk, nå protesterte jeg, men de var aldri i tvil om at jeg følte meg trygg. Og det er en viktig og vesentlig forskjell! 

4) I mitt tempo: Vet dere hva som var det aller viktigste? At mamma og pappa hele tiden lot tilvenningen til vogna gå i mitt tempo. Akkurat passe sakte, akkurat passe fort! 

Hva synes du om barnevognen din? Trives du godt i bagdelen? Er sportsdelen bedre? Eller kanskje du ikke liker noen av delene? 

– Victor, 8 måneder

Akkurat i natt vil jeg bare sove tett inntil deg!

For ikke mange dagene siden fant mamma og pappa ut at jeg hadde blitt for stor for den fine, lille sengen min som sto helt inntil den store sengen deres. Så plutselig en kveld var den ikke der lenger, og jeg skulle sove i den store sprinkelsengen. De var ganske spente på hvordan det skulle bli tatt i mot begge to, og ble nok ganske overrasket over hvor fint det gikk. Første natten sov jeg der til klokken tre, og natten etter helt til klokken seks! Flere dager på rad sov jeg nesten hele natten i den store, og fremdeles litt ukjente, sprinkelsengen. 

I natt derimot ville jeg ikke sove der i det hele tatt. Det hadde vært så mange inntrykk i løpet av dagen – så jeg var litt ekstra sliten, samtidig som jeg drømte så mye rart. Hele kroppen min var bare skikkelig urolig og det var slettes ikke lett å få sove. Jeg rullet meg rundt og lette febrilsk etter noe. Var det smokken? Eller bamsen? Nei, ingen av delene hjalp noe særlig. Jeg var på leting etter den trygge lukten av mamma og melk, og den varme, gode huden hennes. 

I følge den nye håndboken for helsestasjoner burde jeg visst ikke fått det jeg trengte så sårt for å sove godt i natt. Der står det nemlig at: «Det vanskelige er at når barnet gråter om natten, må foreldrene overvinne en tendens til å ville trøste barnet med kroppskontakt og nærhet. Fagfolk på helsestasjonen bør motivere, styrke og støtte foreldrene i dette for å unngå at de blir usikre og får dårlig samvittighet, men lykkes i å lære barnet å sove til beste for hele familien».

Men skal jeg fortelle dere noe? Mamma tok meg ikke opp fordi hun var usikker eller fikk dårlig samvittighet. Nei, det var akkurat det motsatte. Hun gjorde det fordi hun var helt sikker på at det var det jeg trengte. De voksne har også behov for litt ekstra kroppskontakt og nærhet en gang i blant, men det er visst ikke lov om man er baby? Jeg lurer på hva som er grunnen til det. 

I dag skal jeg på helsestasjonen. Da skal jeg finne ut av om helsesøster er enig i det som står i den nye håndboken. Jeg håper ikke det. Hva synes du om at håndboken oppfordrer foreldre til å ikke gi oss trøst gjennom kroppskontakt og nærhet på natten?

– Følg meg på instagram og facebook – 

– Victor, 6 måneder

Da pappa ringte 113 og jeg fikk kjøre ambulanse!

Den siste tiden har jammen meg vært innholdsrik. Litt FOR innholdsrik, tror jeg mamma og pappa vil si. Her i huset har dagene gått i ett med utviklingssprang, oppussing og klargjøring av leiligheten vår før salg. Midt oppi det hele ble jeg forkjølet, fikk feber og jaggu fikk jeg også min aller første tann. Nå har jeg faktisk fått to!

Det klør sånn i munnen, så jeg spiser på alt. Absolutt alt. Mamma og pappa har lagt merke til det, så de passer ekstra nøye på. De synes visst det bare er mat som skal inn i munnen. Og bitelekene mine – giraffen Sophie for eksempel. Jeg derimot synes at det aller meste passer seg å smake på og håper jeg skal finne mirakelkuren mot kløen. Og på bare et lite sekund var det gjort. 

Jeg lå på gulvet, koste meg og ante fred og ingen fare. Mamma sto rett ved siden av og hang opp noen klær, og pappa var i gang med lunsjforberedelser. Plutselig begynte jeg å hoste og harke. Da mamma tittet ned kunne jeg med en gang se på blikket hennes at noe absolutt ikke var som det skulle. Hun har aldri sett SÅNN på meg før. 

Jeg hadde oppdaget en bitteliten spennende sak på gulvet, som mamma og pappa ikke hadde sett, og puttet den i munnen. Jeg prøvde å gråte, men jeg klarte det liksom ikke helt. Det kom bare en rar liten gråtelyd som ingen av oss har hørt før. Mamma og pappa skjønte at jeg trengte hjelp. De tok ingen sjanser. Pappa ringte 113, og mamma la meg over kneet sitt og dunket meg i ryggen. Det kom opp masse slim og etter en liten stund begynte jeg å gråte – skikkelig. Jeg tror aldri noen har vært så glade for å høre meg gråte før. Så da ambulansen kom kjørende i full fart med blålys var krisen allerede avverget. 

De fantastiske menneskene som kom i den gule bilen var der på bare 4 (!) minutter! Wow, ganske imponerende. Selvom både mamma, pappa og jeg synes minuttene, ja til og med sekundene, virket evig lange. Jeg fikk være med inn på sykehuset for en liten sjekk og damen i sykebilen ga meg en skikkelig fin kopp jeg kunne leke med. De var tomme for bamser, men jeg synes koppen var minst like bra. Og jeg fikk sitte på fanget til mamma og titte ut på verden som fløy forbi oss! Nesten som å kjøre tog, jo. 

De har blitt litt tullete etterpå. Mamma og pappa, altså. De sjekker alltid gulvet nøye, men likevel ligger de der sammen med meg, på maks en armlengdes avstand. Jeg skremte dem visst skikkelig! Og dere – førstehjelp er viktig å kunne!! Lillemini, en superdyktig helsesøster som mamma og pappa elsker å følge, har akkurat lagt ut noen fine videoer som vi anbefaler dere å ta en titt på. Takk til superheltene i ambulansen som redder liv og gjør en fantastisk og viktig jobb hver eneste dag! Vi klarte det selv denne gangen, men det er godt å vite hvor fort hjelpen er på plass om man trenger den.

– Victor, 6 måneder

Et helt halvt år

Kjære mamma og pappa. For et halvt år siden fikk jeg endelig møte dere for aller første gang. Eller, sånn ansikt til ansikt i alle fall. Vi begynte jo vårt bekjentskap mye tidligere. Allerede inne i magen var de kjente stemmene deres så trygge og gode. Husker du hvordan jeg sparket for å svare deg hver gang du snakket til meg, pappa? Og alle de fine sangene du sang for barna i barnehagen da, mamma. Og litt for meg som lå inni magen også, liker jeg å tro. Nå er det i hvert fall ingen tvil om at det er meg du synger for, og jeg elsker sangene akkurat like mye nå som jeg gjorde da. 

Hjerteslagene dine er selve definisjonen på trygghet for meg, mamma! Tenk at jeg er den eneste som har hørt hvordan de høres ut på innsiden. De er akkurat like behagelige på utsiden. Takk for at du lar meg sove på brystet når jeg trenger det. Snart lærer jeg meg nok å sovne helt selv, men jeg er glad du gir meg den hjelpen og støtten jeg trenger frem til da. Og pappa – takk for at du gir meg nærhet, kos og er like engasjert som meg når vi leker «borte-tittei». Takk for at du med stolthet snakker om meg og viser meg frem til alle rundt oss, og lar meg bli kjent med verden i mitt tempo. 

Livet deres har blitt ganske forandret, eller hva? Heldigvis forteller dere alle at det absolutt er til det bedre. Og det på tross av et lass med nye bekymringer, våkenetter og mye mindre «kjærestetid». Dere er så takknemlige for at jeg kom til verden og for at jeg fyller dagene deres med latter, smil og glede, sier dere. Vet dere hva? Jeg er skikkelig glad for at det var akkurat dere jeg kom til! Takk mamma og pappa – for at dere gjør alt i deres makt for at livet mitt og oppveksten min skal være så perfekt den kan bli! 

– Følg meg på instagram og facebook – 

– Victor, 6 måneder

Vi skal flytte og jeg er i avisa!

Endelig er helgen her og den siste uken har vært skikkelig innholdsrik for min del. Husker dere at jeg fortalte om at mamma og pappa tok meg med rundt i mange forskjellige hus, hvor det bodde mennesker vi ikke kjente? Det kalles visst for visninger og er noe man går på når man er på jakt etter et nytt sted å bo. Og vet du hva? Plutselig fant mamma og pappa drømmerekkehuset. De fikk en skikkelig god følelse begge to og var ikke i tvil om at det var der de ønsket at jeg skal vokse opp. Så nå har vi faktisk kjøpt det, og skal flytte om ikke lenge!

Å skulle flytte er noe rare greier. Først forsvant mange av lekene mine inn i pappesker og nå er jammen meg stue- og kjøkkengulvet i ferd med å forsvinne det også. Snekkeren som var på besøk var heldigvis kjempemorsom og tullet masse med meg. Også lagde han ganske mye bråk. Men de som får bo her etter oss er skikkelig heldige, det blir SÅ fint her!  

I går fikk jeg være med på et møte hvor kjøpekontrakt skulle signeres. Jeg tror alle rundt bordet kunne se at jeg er den fødte eiendomsmegler, der jeg satt og styrte hele «showet». Ok, ikke hele da, men nesten. Og rett som det var banket jeg i bordet og sendte avgårde noen sjarmerende smil, for å få litt ekstra oppmerksomhet av alle sammen. Det fungerte helt ypperlig!

Og i dag er jeg jammen meg i avisen! En dame kom innom møtet for å snakke med oss om boligkjøp og renteøkning. Jeg skjønte ikke særlig mye av det, men forsto at mamma og pappa var mer glade enn de var bekymret. Jeg er helt sikker på at de har full kontroll. På det meste i alle fall. Her om dagen snakket de nemlig om hvor bekymringsfritt babylivet er.. Pøh, dere skulle bare visst, sier jeg! Velvel. Jeg gleder meg skikkelig til å vise dere det nye rommet mitt når det er klart! 1 november tar vi over! 

– Følg meg på instagram og facebook

– Victor, 5 måneder

Ingen pupp, bare pappa?!

Etter en lang uke med trening, var plutselig dagen kommet! Mamma skulle få seg en velfortjent helaften med gode venner, vin og festival – den aller første turen ute på vift siden jeg kom til verden. Hele uken hadde vi altså trent på at vi gutta i huset skulle klare oss uten selve drivverket i familiens maskineri. Treningen innebar blant annet mating fra flaske, nøye gjennomganger av mine faste kveldsrutiner og ikke minst den virkelig store oppgaven: legging!

Hvem var mest urolig, tror du? Jepp, du gjettet riktig! Mamma! Vi møtte nemlig på noen utfordringer i denne «treningsperioden». For eksempel var det ikke alltid jeg var spesielt interessert i å ta flaske, men pappa var ikke særlig bekymret. Det gjorde mamma enda mer urolig. Han måtte da forstå at det var viktig at vi hadde skikkelig dreisen på dette, før hun plutselig ikke var der! Men hvordan gikk det da når dagen plutselig var der? Jo, det forteller jeg dere gjerne! Da mamma plutselig slang frem puppen, før jeg i det hele tatt hadde rukket å si ifra at jeg var sulten, begynte jeg å ane ugler i mosen. Et kyss til pappa, et kyss til meg og med en litt våt øyekrok vinket hun «ha det» og sprang avgårde til bussen.

Så satt vi der, da. Papsen og jeg. Første post på programmet var en powernap. Ingen problem, der er pappa en mester! Etter soving hadde vi god tid til kos og lek. Helt frem til det begynte å rumle i magen min og sultfølelsen inntok kroppen. Jeg ga pappa mine typiske «jeg-er-sulten-signaler», og ble raskt plassert i tripp-trapp-stolen min. Pappa hadde nemlig blitt tipset av en annen pappa om at flaskemating ofte går mye bedre om vi får lov til å styre det litt selv. Og vet dere hva? Det gikk som smurt. Jeg tømte nesten en full flaske helt uten problemer, og hadde (noe overraskende på pappa) dermed inntatt et helt måltid fra flaske for første gang.

Jeg tror pappa var ganske lettet. «Nå sulter du hvert fall ikke ihjel», humret han til meg. Ah, som vi gutta koste oss! Og tenk at det hadde vært så mye bekymringer og hodebry knyttet til denne dagen? Helt unødvendig, sier nå jeg! Tiden fløy av sted, og etter å ha gitt mamma en etterlengtet oppdatering om at vi hadde det bra hjemme, var jeg klar for å ta kvelden! Pysjen ble tatt på og nok en flaskemating ble knirkefritt gjennomført. Inne på soverommet fulgte pappa instruksjonene og tipsene han hadde fått gjennom hele uka. Treningen vi hadde gått gjennom skulle vise seg å fungere godt, for på et lite kvarter sov jeg godt i senga mi. Og flasken? Den var min beste venn den natten! Likevel var jeg ganske glad da puppen plutselig dukket opp igjen neste morgen.

Hva synes du om å få mat på flaske?

– Følg meg på instagram og facebook

– Victor, 5 måneder

En liten oppdatering

Hei alle små babyvenner! Og alle mammaer og pappaer som titter innom. Her har det skjedd mye den siste tiden, så nå er det virkelig på tide å oppdatere litt! 

For det første har jeg vært hjemme alene med pappa en ettermiddag og kveld for aller første gang. Skikkelig guttekveld. Plutselig var ikke puppen der, og pappa skulle gi meg mat hele natten?! Rare greier, synes jeg. Hvordan det gikk skal du få lese mer om i løpet av helgen. Jeg har også tatt vaksiner igjen! Denne gangen trøstet mamma meg etter begge stikkene var gitt, og ikke noe imellom. Det var så mye bedre for oss begge to. Og jaggu slapp jeg unna bivirkninger også!

Og som om det ikke var nok, har det skjedd enda flere rare ting. Mamma og pappa har tatt meg med rundt i flere forskjellige hus, uten at vi kjenner de som bor der. De lurer visst på om vi kanskje skal finne oss et nytt, og litt større, sted å bo. Jeg er litt usikker på hva jeg synes om det, men så lenge jeg får ha med sengen min, vognen min, bæreselen og alle de fine lekene så skal det vel gå fint? Om vi blir boende her litt til så gjør ikke det noe heller altså, og heldigvis har ikke mamma og pappa hastverk. Mye spennende på gang med andre ord! Det beste med å gå på sånne visninger er de fine «bøkene» vi får med oss hjem. Jeg elsker å titte i dem, men det er ikke alltid min favoritt er den samme som mamma og pappa sin!

Og dagens siste nyhet: Jeg har fått meg en helt egen instagram-konto! Følg meg da, vel!

– Victor, 5 måneder