Alle babyer liker jo vognen sin.. eller?!

«Han er jo bare trøtt, han slutter å gråte snart». «Det gjør ingenting for oss om han gråter litt altså». «Å ligge i vognen MÅ du jo bare venne han til!» «Ånei, lar du han komme over i bæreselen nå, så gir du han en dårlig vane. Da vil han aldri like vogna».

Alt dette hørte jeg de si til mammaen og pappaen min. Hvem er de, lurer du kanskje på? Jo, det skal jeg fortelle deg! De menneskene som ikke kjente meg. I hvert fall ikke særlig godt. Der jeg lå i vognen, hylte av full hals og ble tomatrød i ansiktet på bare noen sekunder. Vognen var langt i fra min beste venn, og det fortalte jeg dere jo om. På instagram for et par uker siden fikk jeg spørsmål om hva som hjalp for oss. Hva som gjorde at jeg gradvis ble bedre venn med vognen, og nå faktisk finner roen og kan sove godt i den. Her er noen av tingene som hjalp for meg: 

1) Overgang til sportsdel: I bagdelen bare gråt jeg, fra første stund. Og tro du meg, da jeg ble litt eldre og var i ferd med å oppdage den store verden rundt meg, hadde det ikke akkurat positiv innvirkning på mitt forhold til vogna. Var det meningen at jeg skulle klare å finne roen der jeg lå og ikke kunne se noe som helst? Bortsett fra mamma og pappa da. Det var fint å se på de altså, men det var liksom ikke helt nok. Så det var ikke et sekund for tidlig, da mamma og pappa endelig forsto at noe måtte skje, og byttet til sportsdelen på vogna.

2) Bli kjent med vognen når jeg var våken og uthvilt: På mange måter fikk vi en ny start – vogna og jeg – da bagdelen ble byttet ut med sportsdelen. Og den muligheten lot ikke mamma og pappa gå fra seg. Jeg hørte at de snakket om at det var viktig at jeg skulle få positive, gode opplevelser med vogna nå. Derfor gikk vi på tur når jeg var våken og uthvilt – og hadde masse overskudd til å utforske verden. Og jaggu fikk jeg ha med meg kaninen min på tur også, eller en av favorittlekene mine. Og mamma og pappa, de tøyset og sang. 

3) Fra hysteri til protest: Etter at jeg over en lang periode hadde fått masse fine opplevelser i vognen, tok vi det neste steget. Å skulle sove i den, var ikke like lett som å skulle leke der. Så jeg protesterte litt altså, det gjorde jeg. Men det var da det ble så tydelig for mamma og pappa hvor stor forskjell det var på hysteri og protest. Tidligere hadde jeg vært skikkelig hysterisk, nå protesterte jeg, men de var aldri i tvil om at jeg følte meg trygg. Og det er en viktig og vesentlig forskjell! 

4) I mitt tempo: Vet dere hva som var det aller viktigste? At mamma og pappa hele tiden lot tilvenningen til vogna gå i mitt tempo. Akkurat passe sakte, akkurat passe fort! 

Hva synes du om barnevognen din? Trives du godt i bagdelen? Er sportsdelen bedre? Eller kanskje du ikke liker noen av delene? 

– Victor, 8 måneder

Et helt halvt år

Kjære mamma og pappa. For et halvt år siden fikk jeg endelig møte dere for aller første gang. Eller, sånn ansikt til ansikt i alle fall. Vi begynte jo vårt bekjentskap mye tidligere. Allerede inne i magen var de kjente stemmene deres så trygge og gode. Husker du hvordan jeg sparket for å svare deg hver gang du snakket til meg, pappa? Og alle de fine sangene du sang for barna i barnehagen da, mamma. Og litt for meg som lå inni magen også, liker jeg å tro. Nå er det i hvert fall ingen tvil om at det er meg du synger for, og jeg elsker sangene akkurat like mye nå som jeg gjorde da. 

Hjerteslagene dine er selve definisjonen på trygghet for meg, mamma! Tenk at jeg er den eneste som har hørt hvordan de høres ut på innsiden. De er akkurat like behagelige på utsiden. Takk for at du lar meg sove på brystet når jeg trenger det. Snart lærer jeg meg nok å sovne helt selv, men jeg er glad du gir meg den hjelpen og støtten jeg trenger frem til da. Og pappa – takk for at du gir meg nærhet, kos og er like engasjert som meg når vi leker «borte-tittei». Takk for at du med stolthet snakker om meg og viser meg frem til alle rundt oss, og lar meg bli kjent med verden i mitt tempo. 

Livet deres har blitt ganske forandret, eller hva? Heldigvis forteller dere alle at det absolutt er til det bedre. Og det på tross av et lass med nye bekymringer, våkenetter og mye mindre «kjærestetid». Dere er så takknemlige for at jeg kom til verden og for at jeg fyller dagene deres med latter, smil og glede, sier dere. Vet dere hva? Jeg er skikkelig glad for at det var akkurat dere jeg kom til! Takk mamma og pappa – for at dere gjør alt i deres makt for at livet mitt og oppveksten min skal være så perfekt den kan bli! 

– Følg meg på instagram og facebook – 

– Victor, 6 måneder

Til verdens beste mormor 🖤

Kjære mormor! 

Du har vært der hele tiden. Allerede da jeg lå i magen hørte jeg stemmen din. Den myke, behagelige stemmen. Den snakket om hvor spent du var på hvem som gjemte seg inni der og hvor mye du gledet deg til å møte meg. Mormor sin minste venn, kalte du meg! Og tenk på det da mormor, at det var akkurat jeg som vokste meg stor og sterk der inne i magen.  

 Da jeg kom ut var du den første jeg møtte, bortsett fra mamma og pappa da. (Og en haug av jordmødre, leger og barnepleiere.) Du holdt den lille hånden min og koste meg forsiktig på kinnet. Det var starten på noe skikkelig fantastisk – en trygg og god relasjon. For det skulle ikke ta lange tiden før vi ble godt kjent, du og jeg. Mormor og hennes minste venn. Vi kommer til å bli det radarparet i årene som kommer, det er jeg helt sikker på!

Allerede nå forstår du meg så godt. Du er så trygg, så omsorgsfull. Selve definisjonen på en perfekt mormor, spør du meg! Du er alltid blid, rolig og behagelig. Du lytter til og forstår signalene mine. Og de gangene jeg har noe å fortelle deg- da lyser du opp som en sol. Også gir du meg goood tid. Skikkelig tålmodig, er du! Derfor har vi ofte lange og spennende samtaler, vi to. Du gir meg din fulle oppmerksomhet. Du koser med meg, synger for meg og leker med meg. Og aller best liker jeg når vi titter i det store speilet sammen – det er gøy det!

Fine mormoren min med gode og varme smil. Jeg tror de smitter, for du får alltid meg til å smile også. Tenk at jeg fikk akkurat deg som min mormor, da! Jeg er heldig, jeg. Du er helt unik! 🖤

Hva er det beste du vet med dine besteforeldre? 

– Victor, 4 måneder

Utviklingssprang?

Wow! Plutselig ser jeg verden rundt meg så tydelig. Som nyfødt kunne jeg bare se det som var rett foran meg, med en avstand på maksimalt 20-30 cm. Nå derimot, kan jeg se alt rundt meg: bevegelsene, fargene, formene og mønstrene. Det jeg liker aller best å observere er ansiktene til mamma og pappa. Spesielt når de snakker og tøyser med meg, da beveger munnen deres på seg. Det er så spennende å følge med på. Lurer på om munnen min også beveger seg, på samme måte som deres? Jeg tror det. I hvert fall får jeg til å lage masse lyd med den jeg også. Og nå klarer jeg å lage mange nye, fine lyder som jeg ikke fikk til før, de heter visst  «konsonanter»!

Det er ikke bare ansiktene til mamma og pappa som er spennende å følge med på. Jeg er ganske fascinert av lekene mine. Jeg studerer de, rister på de for å undersøke om de lager noe lyd, og stikker de så langt inn i munnen som jeg bare klarer. NAM! Nesten like godt som å smatte på hendene mine jo, eller mamma og pappa sine, men det er ikke helt det samme. Å ligge i babygymmen min er som oftest superstas, i alle fall for en liten stund av gangen. Og når jeg blir lei av å titte opp på lekene som henger og dingler, da tar jeg sats og snur meg fra ryggen til magen. Jeg liker nemlig best å utforske verden når jeg ligger på magen!

Men uansett hvor mye jeg elsker å utforske verden, så skjer det litt mye på en og samme tid, synes jeg. Jeg utvikler meg i rekordfart, samtidig som jeg begynner å bli så mye mer bevisst på alt som skjer rundt meg. For å være helt ærlig så oppleves verden faktisk litt skummel og fremmed for meg akkurat nå!

Jeg tror mamma og pappa merker det ganske godt. Hvordan da, lurer du kanskje på? Jeg gråter mer enn jeg vanligvis pleier, jeg blir fortere utålmodig og jeg trives ikke alltid like godt i mitt eget selskap. Humøret mitt svinger som en jo-jo, og det er jammen ikke lett å vite når det er på topp og når det er på bunn, eller i hvilken retning det er på vei. Jeg vil helst at mamma og pappa skal tulle med meg hele tiden. Og når vi ikke tøyser vil jeg være tett inntil, så tett jeg bare kan, og aller helst hud-mot-hud. Og sugebehovet da: Mamma må jo føle at hun har puppene hengende ute hele tiden, døgnet rundt, for øyeblikket. Heldigvis har jeg lært meg å dytte bort puppen når jeg er mett, da får jeg suge litt på smokken min istedenfor! 

For ikke å snakke om søvnen… Nei, vet du hva? Det tror jeg må bli et helt eget innlegg, jeg! 

– Victor, 3 måneder

Verden i et nytt perspektiv

Sjekk han tøffe fyren her da! Tror du han har funnet seg noe skikkelig spennende å se på? Det tror jeg! Jeg finner meg i alle fall nye, fine ting å se på hele tiden. Nå som jeg endelig klarer å løfte og holde det tunge hodet mitt selv, gir det meg en helt ny mulighet til å oppdage verden. Og wow, så mye jeg har gått glipp av!

Før fikk jeg jo bare se på det som tilfeldigvis dukket opp foran fjeset mitt når noen bar rundt på meg eller hadde meg på fanget. Og joda, det var interessante ting og mønster en gang iblant. Men jeg trodde faktisk nesten hele verden var hvit, jeg. Skjønner du ikke hva jeg mener? Prøv å legg deg på ryggen selv, da vel. Og se rett opp – i det hvite taket. Hvit, verdens kjedeligste «farge». Hvorfor har alle sammen hvite tak, egentlig? Det hadde jo vært så mye kulere med oransje, lilla eller grønn? Det vil jeg ha når jeg blir stor. Jeg elsker sterke, knæsje farger! 

Du har kanskje allerede gjettet at jeg ikke er så interessert i å ligge på ryggen lenger? I så fall er det ti poeng til deg. Jeg vil ligge på magen jeg, og utforske og titte på den store verden. Tenk da, når jeg etterhvert blir så stor at jeg kan åle, krype, krabbe, gå og løpe – det blir kult det!

Hvordan utforsker du verden?

– Victor, 2 måneder

Overstimulert?

Noe støl i kroppen etter tre timer med søvn i bilstolen min, men med en solid gjesp var jeg sånn passe klar for neste post på programmet. Først en helg hos besteforeldre i Lillehammer, og nå tantes store bursdagsfeiring. Masse gjester og en haug av oppmerksomhet i vente, med andre ord. Maken til innholdsrik helg a gitt! Høye lyder, latter og en gjeng blide folk var det første som møtte meg. Etter en liten matpause var jeg klar for å bli sendt rundt. Det er nemlig sånn det foregår, alle vil hilse på meg, og aller helst holde på meg. Siden det er flere om benet, så blir jeg sendt videre til den som «bjeffer» høyest. De tøyser med meg, lager rare grimaser og lyder, og noen stikker både fingre, nese og munn borti meg. Og barna, de synes det er superstas å leke med meg! Jeg elsker barna. De er de morsomste av alle, men innimellom blir de litt for høylytte og engasjerte for meg.

Etter en god stund med herjing og et titalls ivrige familiemedlemmer så blir jeg ganske sliten, selv om det er veldig stas. Nye inntrykk å bearbeide, nye mennesker og stemmer, nye farger og enda mer til. Og min eneste måte å si ifra på når jeg ikke har det helt bra, det er å gråte. Så da gjorde jeg nettopp det; begynte å gråte. «Han er bare trøtt igjen, vugg han litt så sovner han», var kommentarene. Men det var ikke slik denne gangen. Jeg hadde fått nok. Jeg ville hjem. Hjem til kosedyrene mine, til stellebordet mitt, til fargene på veggene i huset mitt. Jeg hadde et enormt lass med inntrykk og følelser å fordøye.

Og plutselig var jeg der. Hjemme, altså. Jammen var det godt. Roen senket seg over alle tre – mamma, pappa og meg. Familien min, tryggheten min. Endelig kunne vi slappe av og nyte at tiden stoppet opp i noen få sekunder. Hadde jeg bare flaks tro? Eller forsto mamma og pappa at det var akkurat det jeg trengte? Jeg håper det – så slipper jeg å bli liike sliten neste gang.

Mamma og pappa var opptatte med å trøste meg når jeg gråt! Så heldigvis har jeg fått låne et bilde av en annen baby – for å vise dere hvordan det så ut! Hvordan viser du mammaen og pappaen din at du er sliten?  

– Victor, 7 uker

Derfor er bæreselen bedre enn barnevogna:

Da jeg fortalte hvor lite jeg liker å ligge i vognen min, glemte jeg jo helt å fortelle dere hvor mye jeg elsker bæreselen! Og det gjør visst mange andre babyer også har jeg skjønt – etter å ha lest kommentarene fra dere. Camilla skrev til meg at gutten hennes var så nysgjerrig og at han derfor ikke likte vognen spesielt godt, før han fikk bytte til sportsvogn. Kanskje jeg også kommer til å digge vogna når jeg får litt mer oversikt og kan utforske verden samtidig som jeg sitter i den? Det tror jeg faktisk! Cecilie tror også at jeg kommer til å like den når jeg blir større. Jeg tipper hun har rett, for hun traff i hvert fall blink da hun skrev at små babyer vil være inntil en varm kropp som beveger seg, har lyder og lukter kjent! 

De første gangene lot mamma meg prøve bæreselen inne i leiligheten vår. Helt til å begynne med var jeg ganske skeptisk – det føltes litt rart på en måte. Men det tok ikke lange tiden før jeg forsto at jeg bare måtte slappe av i kroppen. Da la jeg hodet mitt forsiktig på skakke og lente meg inntil brystet til mamma. Der kunne jeg høre hjertet hennes banke, føle hjerteslagene og lukte den kjente og gode lukten som jeg liker så godt. På 1-2-3 var jeg inne i drømmeland – det var så trygt og fint å ligge der!

Det er ingen steder jeg sover bedre enn i bæreselen. Hvis jeg blir litt urolig vugger mamma forsiktig på meg, så sover jeg videre. Også lager jeg noen rare lyder, som jeg aldri lager ellers. Mamma og pappa kaller de for koselyder, og alle rundt meg synes visst at de er skikkelig søte. Og når jeg våkner er jeg skikkelig uthvilt og blid og klar for å utforske verden. Og mamma har all verdens tid til meg – hun har jo fått gjort unna både lunsj og klesvask, samtidig som jeg fikk akkurat den nærheten jeg trengte! 

Og når vi går på tur med vogna har mamma og pappa alltid med bæreselen min. Det er sikkerhetsnettet som gjør at turen garantert blir vellykket. Og de elsker å bære meg altså, begge to. Men når gradestokken kryper oppover mot 30 grader og mamma blir bekymret for overoppheting – da skulle hun nok ønske at jeg trivdes bedre i den svale, fine vogna mi. 

PS: Vet dere hva? Det finnes visst noe som heter bæretøybibliotek! Det hadde jeg aldri hørt om, før Elin tipset meg om det! Der kan du få låne bæretøy for å finne ut hva som passer for akkurat deg og få veiledning – for et fantastisk tilbud! 

Trives du best i vogna eller tett inntil kroppen? Hva slags bæretøy liker din mamma og pappa?

– Victor, 6 uker

HJELP! Hvordan kurere vognskrekk?

Det var det første jeg så, dagen jeg kom hjem fra sykehuset. Blikket mitt festet seg på en enorm, blå dings på fire hjul som fylte enden av den lange gangen. Den skulle liksom være så fin for meg, hadde mamma og pappa tenkt.  Anført av et lekkert håndtak i brunt skinn med flotte detaljer. Det stod til og med en tom termokopp i koppeholderen, akkurat som at vi allerede var klare for trilletur! Men den gang ei…. Og jeg skulle ikke bli klar med det første heller.

Så nå har dette blitt hverdagen vår da: Frykten sprer seg som et uvær hver gang de prøver å legge meg ned i vognen og jeg gir klar beskjed om at dette ikke er noe for meg. Og da mener jeg ikke at jeg sutrer litt altså, jeg setter i et kjempehyl og etter bare noen sekunder er jeg helt tomatrød i ansiktet. Heldigvis får jeg komme opp igjen ganske fort. Inntil kroppen, hvor det er trygt og godt. Men mamma og pappa er rimelig forskrekket begge to! «Liker ikke alle babyer å ligge i vogn?».

Og nå? Ja, nå har de prøvd absolutt alt de kan komme på. De har lagt meg der når jeg er trøtt og når jeg er lysvåken, de snakker med meg og har hengt opp et skikkelig kult fly som jeg kan se på. Også har de forsøkt å gjøre vogna lun, tett og trygg med vognpose, babynest og tepper. Uten hell. Så ser de på meg da, og håper at jeg skal gi de et lite hint om hva som skal til for at jeg skal like meg der. Men vet dere hva? Jeg vet neimen ikke hva som kan hjelpe jeg heller!

Har du et godt tips som kan være redningen vår? 

– Victor, 5 uker

Oppmerksomhet – Kan det bli for mye av det gode?

Helt fra jeg ble født er det mange som har snakket med meg, kost med meg og holdt meg forsiktig inntil kroppen sin. Noen er litt usikre på om de gjør det riktig og er nesten redd for å ta i meg, andre har full kontroll og man skulle tro de koste med små babyer hver eneste dag. De aller fleste lager en lys og annerledes stemme når de snakker til meg. Jeg hører at det ikke er sånn de snakker til hverandre, men de har vel forstått at det er sånn jeg liker det. Innimellom føles det nesten som om de har konkurranse om hvem som får holde meg først og lengst. Tenk det! Alle sammen er SÅ opptatt av meg – lille meg. Jeg er heldig jeg, som får så mye oppmerksomhet. 

Men noen ganger kan det bli for mye av det gode. Da trenger jeg ro og fred, og vil helst være hos mamma eller pappa, som jeg kjenner så godt. Aller helst hjemme i huset vårt – hvor alt er trygt og jeg får tid til å bearbeide alle de nye inntrykkene jeg har fått i løpet av dagen. Tenk hvor mye nytt jeg opplever hver dag, du! Ingen voksne kan skryte på seg like bratt læringskurve som vi babyer har. Så vær til stede med meg – her og nå! Senk farten, og gi meg ro og tid til å oppleve, lære og vokse. Jeg elsker å bli tatt med ut på ting og bli kjent med den store verden, men timene jeg tilbringer tett inntil mamma eller pappa hjemme i  sofaen vår – de er minst like viktige.

Pssst: Bildet er lånt av en annen baby, men det er akkurat sånn jeg føler meg noen ganger. 

– Victor, 4 uker

Mitt første møte med pappa

Denne mørke mannsstemmen var der hele tiden. Jeg ble aldri kvitt den, men det gjorde ikke noe. Den hadde en beroligende effekt på meg – selv der jeg lå, inne i magen. Det tok heller ikke lange tiden før jeg nærmest ble avhengig. For det tok aldri lang tid før jeg merket et savn.

Så fort denne stemmen var hjemme fra jobb og jeg endelig fikk høre den igjen, tok jeg sats og sparket i magen for å svare! Først trodde mamma og pappa at dette bare var tilfeldig, men synes likefullt det var stas. Men etter at det skjedde nok ganger, skjønte de at det ikke var en tilfeldighet, men at jeg faktisk evnet å kjenne igjen denne stemmen som hele tiden fylte rommet jeg var i. Den ga meg så gode følelser og ble et slags holdepunkt for meg, en varm trygghet. 

Pappa, vet du hvor mye det betyr for meg i dag, alt dette du gjorde mens jeg var inne i magen? Jeg likte så godt at du sang for meg. At du strøk på magen så jeg kunne kjenne hånden din. At du hvisket til meg de vakreste ord, at du alltid ville passe på meg. Alle disse tingene gjorde ting bittelitt tryggere da jeg endelig bestemte meg for å komme ut.

Men det var litt annerledes å høre deg for første gang. Ikke bare fordi all suselyden fra inne i magen var borte, men stemmen din var annerledes. Du skjulte en enorm stolthet inni deg, men samtidig var du gråtkvalt. Du virket redd. Det siste steget ut i verden var ikke så enkelt for meg likevel, og med navlestrengen rundt foten samtidig som jeg satt helt fast, ble ting mer dramatisk enn du kanskje var klar for. Heldigvis hadde vi et dyktig legeteam rundt oss som ordnet alt sammen, og etter noen av verdens lengste minutter, var det helt perfekt å havne inntil brystet ditt og høre deg fortelle meg hvor perfekt du syntes jeg var. 

– Victor, nyfødt