Å finne roen selv?

Allerede fra første stund har menneskene rundt meg snakket om det. At jeg må lære meg «å finne roen selv». Helsesøstre, familiemedlemmer, familievenner – de mener noe om det alle sammen. Å finne roen? Hva betyr det egentlig? Er ro noe man leter etter, for så å finne? Høres veldig rart ut, synes jeg! Er ikke ro en følelse som kommer innenfra, når man er trygg og fornøyd?

Vet dere hvor jeg er skikkelig trygg og fornøyd? I armene til mamma og pappa, eller liggende tett inntil de varme kroppene deres. På dagen kan jeg kose meg lenge i eget selskap. Jeg kan underholde meg selv i babygymmen min, eller ha lange samtaler med alle de fine bamsene som bor i lekegrinda mi. Når jeg skal sove derimot, da trenger jeg litt ekstra støtte og nærhet. 

Illustrasjonsfoto

Den hvite lille sengen min, som står helt tett inntil mamma og pappa sin, er grei nok den altså. Med det fine babynestet mitt, som gjør det trangt og godt, liker jeg den litt bedre. Innimellom sovner jeg der, men ikke sånn helt av meg selv – så selvregulert og selvstendig er jeg ikke enda. Hallo, jeg er bare 4 måneder jo! Om mamma og pappa hadde lagt meg ned og bare latt meg ligge, i håp om at jeg skulle finne roen selv, ville jeg brukt mye lengre tid på å lære meg det. Jeg trenger nærhet, støtte og hjelp. Jeg vil ikke gråte meg i søvn! Å være utrygg må da være et dårlig utgangspunkt for å lære noe nytt? Jeg tror i hvert fall ikke man lærer å bli trygg av å være utrygg. Hva tror du?

De siste dagene har mamma, pappa og jeg sammen begynt å jobbe litt med rutiner i forhold til søvn. Vi har både en kveldsrutine og en egen rutine på soverommet, før det er natta. Det viktigste når vi gjennomfører rutinene våre er at mamma og pappa er rolige og tålmodige, og at rutinene er tilnærmet like hver dag. Da blir det trygt og forutsigbart for meg! Er det et mål at jeg skal «finne roen selv»? Hos oss er det ikke det. Målet er at gode, faste rutiner skal gjøre meg trygg og gjøre innsovningen og søvnen til en god opplevelse. Da kommer resten av seg selv etter hvert, tror jeg! Er du enig med meg? Jeg vil gjerne høre din mening! 

– Victor, 4 måneder

Eksponering av barn på internett

Alle småbarnsfamilier vet at nye problemstillinger dukker opp i alle størrelser og varianter. Ofte er det heldigvis lett å være enige foreldrene seg imellom, mens det andre ganger kan oppstå større diskusjoner. Én av temaene jeg – pappa til en fire måneder gammel gutt – har sterke følelser rundt er eksponering av barn på nett; det være seg eksempelvis å publisere idylliske bilder i det høyaktuelle jaget etter «likes». 


Illustrasjonsfoto

Det er et omdiskutert tema, og jeg merker det er vanskelig å skrive om uten å tråkke en stor andel mennesker på tærne. Et raskt søk viser at nesten annenhver nordmann (45%) publiserte bilder av barna sine på nettet i 2016. «Alle gjør det, jo!» blir da lett å forsvare seg med. Men hva er egentlig greit, hva er ikke greit og hvem er det som setter grensene? Vi foreldre bestemmer over barna våres, ja, men vi har ingen rett til å overkjøre privatlivene deres. For det er nettopp privatliv mye av det handler om for min del, for i likhet med FN`s barnekonvensjon mener jeg at alle barn uavhengig om det er spedbarn, barneskoleelever eller tenåringer har rett til privatliv. 

Et eksempel jeg kan nevne som provoserer meg i stor grad, er når foreldre bruker barnas sinne og ekstreme protester som en kilde til underholdning for andre. Mens barnet ligger på bakken og vrir seg i demonstrativ protest, er mor eller far oppe med mobilen sin og forbereder en underholdende tekst til bildet som nå er på vei til og legges ut. Her blinker det mange varsellamper hos meg, for det er i akkurat disse situasjonene barnet trenger deg aller mest! Det trenger at du er tilstede enda mer enn du pleier, og veileder de gjennom den krevende labyrinten følelsesregisteret byr på. Om du får spørsmålet om du ønsker 50 likes og et dusin kommentarer, eller et barn med god impulskontroll som kan beherske følelsene sine i utfordrende situasjoner, vil du garantert svare det samme som meg. Dessuten er det svært krenkende å legge ut bilder i slike sårbare situasjoner som jeg nettopp har beskrevet, og noe du neppe hadde godtatt om situasjonen var snudd andre veien. 

I et forsøk på å illustrere dette, kan jeg trekke frem en relevant erfaring jeg selv har. I et album min mor har fra da jeg var baby, er det et bilde hvor jeg ligger naken på stellebordet med tissefanten på vift. En venninne som pleide å være med meg hjem fra barneskolen, synes det var veldig morsomt å se i dette albumet, der høydepunktet var nettopp dette bildet. Hun lo like godt hver gang, og jeg var komfortabel med det – nettopp fordi jeg selv hadde kontroll over hvem som kunne se det. Jeg viste det aldri frem til noen andre, og ville aldri i verden godtatt om hele skolen sto og lo av meg mens de så på dette bildet. Den samme kontrollen ville jeg aldri hatt om bildet lå ute for all offentlighet på nettet, og nettopp bilder med nakenhet skal man være svært forsiktige med.

Nybakte småbarnsforeldre er, med all sin rett, verdens stolteste mennesker. Kommende generasjon er i denne digitale verden den mest dokumenterte generasjonen noen sinne. En naturlig bivirkning av at mobilkameraer er tilgjengelig i alle situasjoner er «skrytebilder», også av barn. De tas i beste mening for å forevige gode minner og prestasjoner. Man har nok alltid tatt bilder av barna sine så lenge det har eksistert kameraer, men situasjonen er annerledes nå. Tidligere ble bildene plassert i familiens fotoalbum, mens det i dag har et uendelig mye større publikum når det havner på nettet, der det underligger en evig konkurranse om å ha den beste ferien, de flinkeste barna og de fineste julekortene, for å nevne noe. Dette er uheldige verdier som overføres til barna. Jeg mener man bør være restriktive på å gjøre barn oppmerksomme på dette «fenomenet». Når barna selv skal ta i bruk sosiale medier vil de møte en helt ny verden. Spesielt jakten etter flest mulig «likes» på den perfekte «selfie» kan få fatale konsekvenser for selvbildet. «Likes» handler om nettopp aksept og sosial status, og det å oppnå kun noen få likerklikk på et bilde du selv mener er perfekt vil aldri komme heldig ut for en usikker tenåring. 

Uten at jeg på noen måte innehar fasiten på hvordan man skal forholde seg til dette, kan jeg likevel dele hvordan jeg har forsøkt å løse problemstillingen. Familie og venner vet at min samboer og jeg ikke ønsker at det skal være fritt frem for bilder av sønnen våres på nettet. Men selv om vi er bevisste rundt temaet, så sender vi bilder til en håndfull venner og nær familie – og her kommer nøkkelordet: – i lukkede grupper, skjermet for åpent publikum. 

Meninger finnes i alle spektre her. Noen har en ukritisk tilnærming og publiserer fritt, noen skjermer barna sine fullstendig, og noen kjører en middelvei der de tenker gjennom hva de en sjelden gang legger ut. Felles for alle disse er nok at man mener ingen har noe med hva en selv velger å dele av sine barn. Jeg konkluderer imidlertid med at en god tommelfingerregel får være at man forsøker å sette seg selv inn i situasjonen. Tenk dermed først og fremst om du ville lagt ut tilsvarende bilde av deg selv, og enda viktigere: tenk over om bildet kan brukes mot barnet i senere tid. Sunn fornuft kommer du nok langt med her, og forsøk å holde deg til bilder der det er naturlig at barnet er en del av det i for eksempel lek og aktivitet, fremfor å utnytte sinne og andre sårbare situasjoner. 

– pappaEirik

Datatilsynets sjekkliste for hva som bør vurderes før deling av barnebilder:
1.
Lovlighet: Del aldri bilder av andres barn uten samtykke fra deres foresatte.
2. Type bilde: Tenk over innholdet og bruk filter eller dårligere oppløsning når det er mulig, det gjør bildene mindre interessante for andre.
3. Mengde: Del færrest mulig bilder.
4. Kanalbruk: Vær bevisst på hvordan du deler bildene. Alt må ikke ligge åpent. Bruk personverninnstillinger og lag lukkede grupper.
5. Slett jevnlig: Ta en vårrengjøring og slett tidligere bilder du har publisert med jevne mellomrom.
6. Spør alltid barna: Bruk spørsmål som “Synes du det er greit at jeg deler dette bildet med familien eller vennene mine?” Da gjør du det forståelig for dem. Respekter svaret.

4 måneder

I dag er jeg allerede 4 måneder, som tiden flyr! Kanskje ikke så rart, så innholdsrik som den siste måneden har vært. Den startet ikke særlig bra akkurat, med vonde vaksinestikk og bivirkninger. Men med en dårlig start kunne vel resten av måneden bare gå en vei? Det var jo ferietid! Tenk at jeg fikk ha pappa hjemme hele måneden, i tillegg til mamma. Det var luksus, det! Og gjett om vi koste oss. Nå er pappa tilbake på jobb igjen, og mamma og jeg har hverdag. Det er litt kjedelig innimellom, men ganske godt også. 

Det var skikkelig flaks da, at pappa hadde ferie akkurat nå! Jeg har jo vært inne i en periode med både utviklingssprang og søvnregresjon, og jeg har trengt litt ekstra hjelp og støtte til å komme meg gjennom det på en god måte. Ingenting var bedre enn at mamma og pappa sammen kunne hjelpe meg, og hverandre, gjennom det. Nå tror jeg faktisk kanskje det er i ferd med å gå over? I hvert fall sover jeg litt bedre igjen! Jeg trenger fremdeles mye hjelp for å klare og sovne, men våkner heldigvis ikke hver eneste time hele natten lenger. Phjooo. Forresten – hvis du lurer på om det kan være utviklingssprang på gang hjemme hos deg, så er mamma skikkelig fornøyd med og kan anbefale appen “The WonderWeeks”! 

Ellers kan jeg melde om at jeg fremdeles ikke liker vognen min, og at det er riiimelig varmt å sove i bæreselen, både inne og ute, når gradestokken viser over 30 grader. Mamma og pappa lurer på om jeg kanskje skal få bruke sportsdelen til vogna litt (i håp om at det hjelper), bare på korte turer… men de er usikre, jeg er jo ganske liten enda! Det hadde vært godt da – å få seg litt ordentlig søvn i denne varmen. Sportsdelen kan legges nesten helt flatt den også! Hmmm – hva tror dere? Når byttet du til sportsdel? 

– Victor, 4 måneder

«Fit supermamma»?

Hva er en «fit supermamma» egentlig? Slik jeg har forstått det er det visst et toppblogger-begrep. Et skikkelig tåpelig et, synes jeg.

Kan man være supermamma uten å trene? Uten tvil! Kan man være supermamma selv om man spiser litt for mye sjokolade, eller tilbringer mange dager i sofaen med babyen sin den første tiden? Selvfølgelig! Kan en supermamma ha valker? Helt klart! Kan en supermamma trene i barselstiden? Absolutt! Og kan en supermamma være opptatt av kosthold og spise sunt og variert – også med en nyfødt i hus? Ja, det er jo ikke sånn at det betyr at dere mister fokus på oss av den grunn! Men hvor «fit» du er – det har absolutt ingen innvirkning på hvor god mamma du er.

Vet dere hva som gjør at jeg synes at mammaen min er helt topp? Kjærligheten, tryggheten og omsorgen hun gir meg, hver eneste dag. At hun tuller med meg på stellebordet, at hun har en stor dose tålmodighet når jeg er stuptrøtt, men ikke vil sove og at hun vil skjerme meg fra alt det vonde i verden. Jeg synes at mamma er akkurat like super de dagene vi slapper av på sofaen, de dagene vi tar skikkelig mange powernaps etter en tøff natt og de dagene vi går på topptur med bæreselen. Det viktigste er at vi tilbringer verdifull tid sammen og at mamma lytter til og tar hensyn til mine behov og signaler

En ting er i alle fall helt sikkert: En supermamma defineres ikke av utseende eller hvor fit kroppen hennes er. En supermamma kommer i alle fasonger.

– Victor, 3 måneder

5 ting jeg liker at mamma og pappa gjør

Det tar ikke lange tiden for småttiser som meg å utvikle preferanser, og etter hvert som tiden går blir de tydeligere parallelt med personligheten våres som også utvikler seg. Vi vet å si ifra når vi ikke er helt fornøyde, det kan nok de fleste foreldre skrive under på. Men mammaer og pappaer elsker å oppdage ting vi liker spesielt godt, de blir jo så sjarmert av smilene vi svarer med å gi! Vil dere høre om noen av tingene jeg liker aller best?

Gir meg babymassasje:
De første dagene etter vi kom hjem fra sykehuset var ikke så enkle for meg, ei heller helt sånn mamma og pappa hadde sett for seg. Luft I magen overdøvet alle idylliske tanker om hvor flott familielivet skulle bli og kom som et hardt slag i magen inntil videre. I ett av mange forsøk på å forebygge magevondten min, forsøkte pappa seg på babymassasje, da spesielt med fokus på å massere på en spesiell måte som skulle veilede luft i magen ut av kroppen. Og gjett hva? Det fungerte! Jeg gikk fra utrøstelig og skrikende av full hals, til helt avslappet på veldig kort tid. Magevondten er borte nå, men pappa gir meg heldigvis massasje enda. Jeg liker det jo så godt! Kanskje mest fordi jeg får pappa alene ansikt-til-ansikt en liten stund. Da snakker, ler og koser vi oss sammen – bare vi to. 

Illustrasjonsfoto

Prater med meg og gir meg tid til å svare:
Jeg elsker oppmerksomhet! Spesielt at andre snakker til meg, synes jeg er fascinerende. Det er noe med disse sosiale kodene jeg plukker opp underveis. Men det er ikke alltid jeg rekker å svare før alle disse folkene prater videre til meg. De voksne har så dårlig tid innimellom. Faktisk kan det ta inntil 10-15 sekunder før vi svarer. Da kan vi skravle tilbake leeeenge! Prøv selv da vel! Gi babyen din litt ekstra tid tid til å svare, kanskje du blir overrasket?

Bader meg:
Morgenbad, kveldsbad eller til og med svømmehallen? Jeg elsker å bade, bare det ikke er i vaskekummen! Jeg liker mye bedre det store badekaret sammen med mamma eller pappa! Å bade minner meg litt om å være inne i magen med det varme fostervannet, også blir jeg ofte litt ekstra søvnig av det
I tillegg får jeg store doser med oppmerksomhet og nærhet.

Har meg i bæreselen:
Jeg gjorde mamma og pappa bortskjemt med å sove godt om natten nærmest fra begynnelsen av. Jeg sover flere timer i det første strekket, før jeg våkner, spiser og sovner igjen. Stort sett, da. Men alt kan jo ikke være fryd og gammen, så til gjengjeld er det nesten daglig en utfordring å få meg til å sovne på dagtid. Jeg hører om andre som sovner av seg selv og er nærmest selvregulert, mens jeg kan bli bysset, sunget for, humpet, trillet, kjørt over dørstokker og dumper, alt dette i lang, lang tid, men uten å sovne. Heldigvis er det en sikker vinner, og det er bæreselen. Litt protest på vei inn i selen, men vel på plass så pleier jeg å sovne på bare noen minutter. Det funker alltid.

Leser bok:
Jeg var så heldig å få en Tassen-bok av tante. Selv om mange mener det er unødvendig å lese for oss når vi er så små, så kan love deg at jeg ganske enkelt digger det! Ikke bare er det spennende for meg å høre stemmene til mamma og pappa i annerledes tonefall og rytme enn jeg er vant til, men det er så mange flotte farger og mønster å utforske! Jeg holder fast i boka, tar på, spiser på og ser på og deltar i stor grad med masse engasjement. Lange eventyr kan vi nok vente litt med, men jeg holder ut en liten stund med enkle bøker for de aller minste.

Har du utviklet noen tydelige preferanser enda? Og kanskje noe litt utenom det vanlige som du kan fortelle om?

– Victor, 3 måneder 

Søvnregresjon?

Egentlig har jeg alltid sovet ganske godt. Mamma og pappa har blitt skikkelige bortskjemte, tror jeg. På natten da, vel å merke. På dagen er det noe helt annet. Da liker jeg bare å sove i bæreselen – og kanskje en sjelden gang i bilstolen. Men på natta, da har jeg vært en skikkelig «sovebaby»… helt frem til nå.

Jeg tror jeg har en liten «søvnkrise». Det er så vanskelig å sovne, og jeg våkner kjempeofte! Ofte hver eneste time hele natten. Gjett om jeg blir ekstra trøtt på dagen da, da! Stuuuptrøtt, men likevel er det ikke bare bare å sovne altså. Og når jeg blir overtrøtt da er det enda vanskeligere. Jeg prøver så hardt, men det går bare ikke – da er det ganske slitsomt å være liten baby. Er det fordi vi har vært på ferie og jeg har sovet andre steder enn hjemme i sengen min, tro? Varmen kan vel ha skylden? Eller kanskje det har noe med utviklingsspranget å gjøre? 

Tenk at før kunne jeg sove helt til klokken 3 på natten uten å våkne, til og med nesten til klokken 5 en sjelden gang. Nå virker det som en «fjern drøm», både for meg og mamma. Pappa har ikke mat i puppen, så han lar jeg som regel sove videre. Men faktisk så tror jeg at jeg drømmer mye om dagen. Kanskje det er min måte å bearbeide alle nye inntrykk? Jeg tror det, men jeg er ikke sikker – for jeg husker ikke hva jeg har drømt når jeg våkner. 

Illustrasjonsfoto

I søvne lager jeg lyder og beveger meg mer enn tidligere – og våkner altså veldig mye oftere. Ifølge «google», som jeg tror er et slags orakel – bare at det er litt bingo om du får det rette svaret, kan det skyldes noe som kalles «søvnregresjon». Det innebærer at det er vanskeligere for meg å bevege meg fra et søvnstadium til et annet på egenhånd, og at jeg derfor våkner oftere. Og når jeg først er våken er det skikkelig vanskelig å sovne igjen – så derfor trenger jeg litt ekstra hjelp akkurat nå! Det kan nok være litt slitsomt for mamma og pappa, men jeg tror faktisk at det er aller mest slitsomt for meg. Heldigvis varer det vanligvis bare noen uker. Ååå – som jeg gleder meg til å zzzzzove litt bedre igjen!

Er det flere enn meg som opplever eller har opplevd dette?

– Victor, 3 måneder

 

Utviklingssprang?

Wow! Plutselig ser jeg verden rundt meg så tydelig. Som nyfødt kunne jeg bare se det som var rett foran meg, med en avstand på maksimalt 20-30 cm. Nå derimot, kan jeg se alt rundt meg: bevegelsene, fargene, formene og mønstrene. Det jeg liker aller best å observere er ansiktene til mamma og pappa. Spesielt når de snakker og tøyser med meg, da beveger munnen deres på seg. Det er så spennende å følge med på. Lurer på om munnen min også beveger seg, på samme måte som deres? Jeg tror det. I hvert fall får jeg til å lage masse lyd med den jeg også. Og nå klarer jeg å lage mange nye, fine lyder som jeg ikke fikk til før, de heter visst  «konsonanter»!

Det er ikke bare ansiktene til mamma og pappa som er spennende å følge med på. Jeg er ganske fascinert av lekene mine. Jeg studerer de, rister på de for å undersøke om de lager noe lyd, og stikker de så langt inn i munnen som jeg bare klarer. NAM! Nesten like godt som å smatte på hendene mine jo, eller mamma og pappa sine, men det er ikke helt det samme. Å ligge i babygymmen min er som oftest superstas, i alle fall for en liten stund av gangen. Og når jeg blir lei av å titte opp på lekene som henger og dingler, da tar jeg sats og snur meg fra ryggen til magen. Jeg liker nemlig best å utforske verden når jeg ligger på magen!

Men uansett hvor mye jeg elsker å utforske verden, så skjer det litt mye på en og samme tid, synes jeg. Jeg utvikler meg i rekordfart, samtidig som jeg begynner å bli så mye mer bevisst på alt som skjer rundt meg. For å være helt ærlig så oppleves verden faktisk litt skummel og fremmed for meg akkurat nå!

Jeg tror mamma og pappa merker det ganske godt. Hvordan da, lurer du kanskje på? Jeg gråter mer enn jeg vanligvis pleier, jeg blir fortere utålmodig og jeg trives ikke alltid like godt i mitt eget selskap. Humøret mitt svinger som en jo-jo, og det er jammen ikke lett å vite når det er på topp og når det er på bunn, eller i hvilken retning det er på vei. Jeg vil helst at mamma og pappa skal tulle med meg hele tiden. Og når vi ikke tøyser vil jeg være tett inntil, så tett jeg bare kan, og aller helst hud-mot-hud. Og sugebehovet da: Mamma må jo føle at hun har puppene hengende ute hele tiden, døgnet rundt, for øyeblikket. Heldigvis har jeg lært meg å dytte bort puppen når jeg er mett, da får jeg suge litt på smokken min istedenfor! 

For ikke å snakke om søvnen… Nei, vet du hva? Det tror jeg må bli et helt eget innlegg, jeg! 

– Victor, 3 måneder

En hyllest til alle alenemødre!

For et par uker siden dro samboeren min på guttetur. For første gang skulle jeg være alene med Victor, døgnet rundt, i fem dager. Ikke noe problem, tenkte jeg! Vi hadde innarbeidet gode rutiner både når det kom til amming og vi har vært så heldige at lillegutt stort sett sover veldig godt på natten. Jeg så frem til rolige, fine sommerdager med vår lille skatt. Mine dager som gressenke begynte på helsestasjonen, hvor Victor skulle på 3-måneders kontroll og få hele tre (!) vaksiner. For å si det mildt, dagene som fulgte ble noe helt annet enn jeg hadde sett for meg. 

Høy feber, magevondt, mye gråt, lite søvn. Etter mine fem dager som «alenemamma», har jeg ikke annet å si enn at alle dere der ute som dag inn og dag ut tar denne jobben egenhendig, fortjener all ros og hyllest dere kan få. Og her er noen av grunnene til at jeg synes nettopp det:

Illustrasjonsfoto

1) Med en sliten og skrikende baby som ikke har det godt, blir også mammahjertet utslitt. Å bare kunne overlate ansvaret til pappa en bitteliten time ville vært godt, så jeg kunne samlet kreftene til en ny økt. Til dere som står alene i perioder med lite søvn, magevondt, bivirkninger, utviklingssprang: Wow, dere er rå! 

2) Alle tingene pappa pleier å gjøre, som å lage middag, rydde og holde orden i hjemmet. Eller bare så «små ting» som å fylle vannflasken min når jeg ammer, eller komme inn på soverommet med smokken – som ble glemt igjen i stua når jeg gjorde lillegutt klar for kvelden. Hverdagslogistikken var plutselig blitt en mye mer omfattende og krevende oppgave! 

3) Midt i all gråt, magevondt og feber, hadde vi også et skikkelig lysglimt. Victor lo skikkelig for aller første gang. En liten mini-latterkrampe. Et fantastisk øyeblikk, som umiddelbart fikk meg til å kjenne på savnet. Jeg er jo så vant til å alltid kunne dele disse øyeblikkene med Eirik. Men vet dere hva? Selv om det til å begynne med føltes litt trist og nesten litt ensomt, så delte jeg jo det magiske øyeblikket med den flotte lille babyen vår. Og det å dele en opplevelse bare vi to, det ga en helt spesiell følelse det også. 

For meg ble det fem dager som lærte meg mye. Jeg ble raskere og mer effektiv, samtidig som jeg tok tre skritt tilbake og lyttet til Victor sine behov. Avtaler gjort med venninner, i frykt for å bli sittende inne mens mannen var bortreist, var langt ifra det viktigste og ble avlyst alle sammen. En febersyk liten gutt, som var sliten og sleit med søvnen i dagene som fulgte, trengte mammakos og ro. Og det var akkurat det han fikk. En litt mer sliten mamma enn han var vant til, men en mamma som gjorde sitt aller beste.

Så dette er en hyllest til deg! Du som står på døgnet rundt for at babyen din skal ha det bra, uten mulighet til umiddelbar avløsning når behovet melder seg. Du som ikke har sovet mer enn to timer sammenhengende på mange uker. Du som støvsuger, lager middag og vasker klær mellom amming, sterilisering av flasker, trilleturer og byssing. Du som deler hverdagens lysglimt og utfordinger med det viktigste og flotteste lille mennesket du vet om – og setter deg selv og dine egne behov i andre rekke. Tenk hvor heldig barnet ditt er – som fikk nettopp DEG som mamma! 

– mammaMaria

De trøstet meg, så fikk jeg vondt IGJEN!

Har du lest mamma sitt innlegg om vaksiner? Etter å ha tenkt meg nøye om har jeg bestemt meg for å fortelle dere hvordan jeg opplevde mine aller første stikk. To stykker, ett i hvert lår. Du vet, forrige gang fikk jeg jo bare en sånn god drikkevaksine som smakte søtt og deilig. Magevondten som fulgte i dagene etterpå var ikke like deilig, men det er en annen historie. 

Denne gangen skulle jeg få «ordentlige vaksiner», det var i alle fall det mamma kalte dem. Og det skulle altså vise seg å være noen spisse greier som skulle stikkes i lårene mine – merkelig. Enn så lenge ante jeg fred og ingen fare, der jeg satt og flørtet og sjarmerte helsesøster i senk. Det var sjelden hun hadde sett en så blid gutt sa hun, men det skulle ikke vare lenge! 

Mamma fikk beskjed om å ha meg på fanget og holde forsiktig på lårene mine, men sørge for at jeg ikke rørte på dem. Så skjedde det: En ilende, helt uventet smerte, satte fart gjennom kroppen min. Gråten som fulgte hadde verken mamma eller jeg selv hørt før, og den fikk selskap av en skjelvende underleppe. En liten stund trodde jeg at mamma også skulle begynne å gråte. Hun holdt meg tett inntil seg og bysset meg sakte frem og tilbake. Så snakket hun til meg med den behagelige, avslappende stemmen som jeg liker så godt – sang litt gjorde hun også. Jeg la hodet mitt godt inntil brystet hennes og ville så gjerne si: «Takk mamma. Takk for at du trøster! Takk for at du alltid passer på meg. Takk for at du vil skjerme meg fra det som er vondt!»

Illustrasjonsbilde

Så fort jeg hadde klart å roe meg ned, fikk mamma beskjed om å sette seg ned med meg på fanget igjen. Det var noe med måten mamma oppførte seg på som gjorde meg usikker og utilpass. At hun ikke likte det som var i ferd med å skje var ganske tydelig. Jeg hørte helsesøster fortelle at i Sverige var de to stykker som satte vaksinene i hvert sitt lår, samtidig. Det syntes hun hørtes litt vel dramatisk ut for sånne småtisser som meg. 

Og så skjedde det igjen: Et nytt stikk, en ny ilende smerte – og denne gangen skalv til og med overleppa! Jeg var utrøstelig mye lenger nå. Skulle ikke mamma skjerme meg fra alt som var vondt da? Skal de gjøre det enda en gang? Alt føltes plutselig utrygt og uforutsigbart! Men mamma hvisket i øret mitt: «Neste gang, lille venn, så tar vi begge stikkene først, og trøsten etterpå. Det er nok bedre – for oss begge to!». Og du, helsesøster? Jeg synes måten de gjør det på i Sverige høres ganske bra ut jeg. 

Victor, 3 måneder

Leken som hjelper meg å sovne i bilen!

Halla, folkens! Jeg titter innom fra hytta på Pellestova, et steinkast unna Hafjelltoppen, med en kort historie! 

Jeg tenkte jeg skulle fortelle dere om en rar oppdagelse vi gjorde på veien. Helt fra jeg var nyfødt har jeg vært ganske glad i å kjøre bil, bortsett fra akkurat de minuttene rett før jeg sovner. Jeg vil jo ikke gå glipp av noe må du vite, så da kjemper jeg i mot som best jeg kan. Jeg fekter rundt meg med armene mine og skriker av full hals. Eller, det var det jeg pleide å gjøre, men ikke nå lenger. 

Før vi dro på ferie fikk jeg en overraskelse av mormor. En fargerik og fin rangleleke som jeg umiddelbart ble glad i. Da jeg var i ferd med å sovne på bilturen, og satte igang med mine velkjente vil-ikke-sove-grimaser, fant mamma frem nettopp denne. Hun ristet på den så den lagde en jevn og rytmisk lyd, samtidig som jeg var opptatt av å fokusere på alle de fine fargene. Før jeg visste ordet av det var jeg langt inne i drømmeland. Uten å protestere? Hæ?! Og det har jaggu meg ikke slått feil siden heller.

Her ser dere den! Fin, ikke sant? Jeg tror det er en kombinasjon av fargene og den behagelige lyden (som pappa blir litt gal av), som får meg til å sovne uten gråt. Det er skikkelig deilig synes jeg! Og mamma og pappa også. Hva synes du om å kjøre bil?

Nå skal vi ut på tur. Med bæreselen! Den funker visst best i ulendt fjellterreng. Barnevogna er ikke med engang, snakk om drømmeferie! Håper dere alle får en strålende dag – og nyter sommeren! 

– Victor, 3 måneder