Sannheten om å «sovne helt selv»!

Jeg har en liten babyvenn som er noen dager yngre enn meg. Hver kveld når det er sovetid legges han ned i sengen sin og sovner helt på egenhånd. Mammaen og pappaen hans sier natta, gir han et kyss på pannen og går ut av rommet. Så sovner kompisen min helt alene i den store, fine sprinkelsengen sin. Alle jubler over hvor flink han er. Noen ganger tror jeg min mamma og pappa synes det høres litt deilig ut, de også. Og helsesøster mener visst at det er noe alle vi små babyer bør klare. Tross alt er jeg jo i ferd med å bli stor gutt nå. 8 måneder allerede! 

Illustrasjonsfoto

Da vi var på kontroll på helsestasjonen følte jeg nesten at nærhet- og trygghetsbehovet mitt på kveldstid er helt tullete. Er det virkelig bare jeg som trenger å ha mamma og pappa veldig nære, for å finne roen og falle i søvn? Ut ifra hva helsesøster sa til oss skulle man nesten tro det. Hun sa også at ingen babyer tar skade av å gråte, men at det nyeste nå er at de oppfordrer foreldrene til å være tilstede på rommet, til vi tilslutt sovner. De skal altså ikke gå ut, men holde litt avstand – for det er jo så viktig at vi sovner helt selv.

Men hvorfor er det egentlig det? Det finnes utvilsomt kvelder her i huset hvor leggingen er en kamp, frustrasjonen er stor hos mamma og pappa, og ingenting blir sånn som jeg hadde sett for meg. Da kommer det noen tårer og kanskje våkner jeg både 3 og 4 ganger før jeg er klar for å virkelig sovne for kvelden. Men mye oftere er tiden vi har sammen på kvelden nesten litt magisk. Mamma eller pappa leser bok, de synger nattasang og rusler sakte rundt med meg i det mørke rommet for at jeg skal bli døsig og klar for å sove i sengen min. Det er noe av det beste vi vet om – nærheten, tryggheten, kosen. Og bare vent dere! Om ikke så alt for lenge blir jeg virkelig stor! Da har jeg nok ikke lenger det samme behovet for nærhet og kos hver eneste kveld. At mamma og pappa kommer til å savne denne tiden da er jeg helt sikker på, heldigvis har de forstått det selv også! Javel, så tar leggingen litt tid, til og med lang tid innimellom. Så hvorfor ikke gjøre det til kvalitetstid?

Og du.. Får du høre at du er stor nok til å klare å sovne på egenhånd nå? Blir du litt stressa av det, eller blir mammaen og pappaen din det kanskje? Da skal jeg fortelle deg en hemmelighet! Du er ikke alene, du som ikke vil sovne helt for deg selv. Da jeg spurte følgerne mine på instagram om de sovner helt selv, svarte 3 av 4 «nei». Tenk på det, du! Dessuten vet jeg at mamma liker best å sovne sammen med pappa, så hun liker ikke så godt å være alene når det er sovetid hun heller. 

Hvordan er det med deg? Sovner du helt selv?

– Victor, 8 måneder

Akkurat i natt vil jeg bare sove tett inntil deg!

For ikke mange dagene siden fant mamma og pappa ut at jeg hadde blitt for stor for den fine, lille sengen min som sto helt inntil den store sengen deres. Så plutselig en kveld var den ikke der lenger, og jeg skulle sove i den store sprinkelsengen. De var ganske spente på hvordan det skulle bli tatt i mot begge to, og ble nok ganske overrasket over hvor fint det gikk. Første natten sov jeg der til klokken tre, og natten etter helt til klokken seks! Flere dager på rad sov jeg nesten hele natten i den store, og fremdeles litt ukjente, sprinkelsengen. 

I natt derimot ville jeg ikke sove der i det hele tatt. Det hadde vært så mange inntrykk i løpet av dagen – så jeg var litt ekstra sliten, samtidig som jeg drømte så mye rart. Hele kroppen min var bare skikkelig urolig og det var slettes ikke lett å få sove. Jeg rullet meg rundt og lette febrilsk etter noe. Var det smokken? Eller bamsen? Nei, ingen av delene hjalp noe særlig. Jeg var på leting etter den trygge lukten av mamma og melk, og den varme, gode huden hennes. 

I følge den nye håndboken for helsestasjoner burde jeg visst ikke fått det jeg trengte så sårt for å sove godt i natt. Der står det nemlig at: «Det vanskelige er at når barnet gråter om natten, må foreldrene overvinne en tendens til å ville trøste barnet med kroppskontakt og nærhet. Fagfolk på helsestasjonen bør motivere, styrke og støtte foreldrene i dette for å unngå at de blir usikre og får dårlig samvittighet, men lykkes i å lære barnet å sove til beste for hele familien».

Men skal jeg fortelle dere noe? Mamma tok meg ikke opp fordi hun var usikker eller fikk dårlig samvittighet. Nei, det var akkurat det motsatte. Hun gjorde det fordi hun var helt sikker på at det var det jeg trengte. De voksne har også behov for litt ekstra kroppskontakt og nærhet en gang i blant, men det er visst ikke lov om man er baby? Jeg lurer på hva som er grunnen til det. 

I dag skal jeg på helsestasjonen. Da skal jeg finne ut av om helsesøster er enig i det som står i den nye håndboken. Jeg håper ikke det. Hva synes du om at håndboken oppfordrer foreldre til å ikke gi oss trøst gjennom kroppskontakt og nærhet på natten?

– Følg meg på instagram og facebook – 

– Victor, 6 måneder

Kvelds- og innsovningsrutiner

Kveldsrutinene våre har vært godt etablert i flere måneder og fungerer bra for både mamma, pappa og meg. Da mener jeg de rutinene i forkant av at jeg skal sove for natten, men før vi går inn på soverommet. Etter vi kom inn der derimot var det vanskelig å finne velfungerende innsovningsrutiner. En sjelden gang sovnet jeg på puppen, men som oftest måtte jeg humpes i søvn. Ja, du hørte riktig – humpes. 

Dette var en typisk kveld hjemme hos oss: Etter amming forsøkte mamma eller pappa og legge meg ned i babynestet i sengen min. Den står tett inntil deres, så de kunne legge seg ved siden av meg og gi meg all den nærheten jeg hadde behov for. Likevel var det som oftest ikke nok for meg og jeg satte i et hyl. Når jeg først hadde begynt å gråte, og kjempe imot søvnen, synes jeg ikke det var så lett og finne roen igjen. Mamma og pappa prøvde alt. Til slutt fant de ut at det som fungerte for at jeg skulle roe meg var å humpe meg i babynestet på fanget sitt. De hadde flaks de gangene det fungerte. Ofte måtte det skikkelig armtrening til, med babynestet som vekt, og gjerne med noen dype knebøy også. Mamma og pappa fikk seg en real treningsøkt med andre ord og jeg roet meg tilslutt, men når jeg hadde sovnet og de la ned babynestet i senga var det på’an igjen. Konklusjonen? Dette fungerer ikke, vi må prøve noe nytt!

Med innsovningsrutinene vi nå har innført er leggingen en god og hyggelig opplevelse for oss alle, selv om jeg fremdeles trenger hjelp for å «finne roen».

Illustrasjonsfoto

Kveldsrutinene prøver vi å gjennomføre til ca samme tid hver dag, men vi har vel en slingringsmonn på en time. Det avhenger blant annet av hvordan dagen ellers har sett ut og når jeg hadde min siste dupp:

Rolige aktiviteter: Mamma og pappa prøver å sørge for at den siste timen før leggetid inneholder rolige aktiviteter og ikke alt for mange inntrykk. Ofte leser de bok for meg, koser litt ekstra og snakker med rolig, behagelig stemme. Ingen dager er like, og denne delen av kveldsrutinen lar seg ikke alltid gjennomføre. Og det går bra det altså, men jeg må jo si at når vi får det til – så liker jeg det veldig godt.

Mat: Etter jeg ble introdusert for fast føde, foreløpig i form av søtpotet, har dette blitt første del av kveldsrutinene mine. Litt ekstra mat, i tillegg til melk, kan gi oss lengre perioder med søvn – om du er skikkelig heldig. Men de første gangene vi skal fast føde kan det være lurt å gjøre det på dagtid, i tilfelle vi får vondt i magen. Ingen av oss har vel lyst på en søvnløs natt? 

Bad: Annenhver dag bader jeg i det store badekaret sammen med mamma eller pappa, og badeanden min. Det deilige, varme vannet, med litt babyolje i, gjør meg døsig og klar for kvelden. 

Stell: Bleieskift, litt magemassasje og pysj – så er jeg klar for kvelden!

Derfra går ferden videre inn på soverommet og da kommer vi til innsovningsrutinene som jeg snakket om: 

Amming: Mamma setter seg på sengekanten og gir meg mat. Om pappa skal legge kommer han inn og tar over rett etter ammingen.

Nattasang: Fremdeles sittende på sengekanten synger den som legger meg en fast nattasang. Min favoritt er «Godnattsang for nisseunger» fra Amalies jul, men her finnes det jo så mange fine å velge i.

Smokk og koseklut: Etter nattasangen får jeg smokken min og kosekluten – da skjønner jeg at nå nærmer det seg virkelig sovetid. 

Å gå rolig rundt i rommet: Så reiser mamma eller pappa seg opp og legger hodet mitt forsiktig inntil brystet sitt og går rolig rundt i rommet. Noen ganger synger de nattasangen flere ganger, eller så sier de en fast sovesetning som de bruker begge to. Det tar ikke lange tiden før jeg blir skikkelig døsig og øynene er i ferd med å skli igjen. 

Legger med ned i sengen: Når jeg er skikkelig avslappet og trøtt, men enda ikke har sovnet, legger de meg ned i sengen. Da fortsetter de å si sovesetningen og legger en hånd på brystet mitt. Og vet dere hva? Etter noen minutter er jeg langt inne i drømmeland. Som oftest, da. En sjelden gang var jeg ikke klar for å legges ned riktig enda, og de må ta meg opp og rusle litt til, men da sovner jeg på neste forsøk.

Og en ting til: For meg er det veldig viktig, faktisk helt avgjørende, at den som starter leggingen også fullfører. 

Hvordan er dine kvelds- og innsovningsrutiner? Kanskje du har et magisk triks å dele med oss andre?

– Victor, 4 måneder (følg oss gjerne på facebook)

Søvn: Små endringer krever stor tålmodighet

Vet dere hva jeg mener er de tre viktigste tingene mammaer og pappaer trenger med en baby i hus? Jeg kaller det MOT – en forkortelse for magefølelse, oppmerksomhet og tålmodighet. Spesielt de gangene ting er litt utfordrene er de helt avhengig av disse tre. Magefølelsen som forteller dere hva som er det riktige for akkurat deres baby – husk at det er dere som kjenner oss best. Oppmerksomheten hjelper dere med å tolke og forstå våre signaler, samtidig som vi opplever at vi blir sett og hørt, noe som fører til trygghet. Og tålmodigheten, den er redningen deres i så mange situasjoner, dere puster med magen og gir ikke opp.

Her i huset holder vi på å finne ut av dette med søvn akkurat nå. På natten har jeg alltid sovet godt (med unntak av perioden med søvnregresjon), men selve innsovningen har tatt laaaang tid. Jeg måtte bysses så «hardt» at mamma og pappa ble støle i armene, og redde for ryggene sine. Nå har vi innført faste og trygge kvelds- og innsovningsrutiner, noe som har hjulpet meg masse! De får meg til å slappe av og forstå at det snart er tid for å sove. Så nå går det mye fortere, bedre og smidigere – for oss alle tre. Og armene og ryggene til mamma og pappa har plutselig fått økt levetid igjen. Er du interessert i hva disse rutinene innebærer? Jeg skriver gjerne et eget innlegg rundt det i håp om å hjelpe dere også med søvn!

Illustrasjonsfoto

På dagtid har mamma og pappa prøvd å få meg til å roe med i senga, i vogna, i vippestolen eller i armene deres, men uten noe særlig hell. Jeg har jo ikke assosiert noen av de stedene med dagsøvn. På dagen sover jeg bare – og da mener jeg bare – i bæreselen min. Det var nok min eneste søvnassosiasjon? Så nå har mamma og pappa innarbeidet nye søvnassosiasjoner: smokken og en koseklut. Akkurat når jeg er døsig nok får jeg dette. Også tar vi det litt etter litt, små endringer krever stor tålmodighet. Det første målet var at jeg skulle ha én dupp i løpet av dagen et annet sted enn i bæreselen, og det målet har vi nådd. Hurra! Hvor det er varierer litt, men vi har klart det sammen. Takket være en god dose magefølelse, oppmerksomhet og tålmodighet, har mamma og pappa utfordret meg akkurat nok. Nok til at jeg klarer å finne roen andre steder, men at jeg fremdeles opplever trygghet underveis. 

Hvordan er dine søvnrutiner? På dagtid? På kvelden? 

– Victor, 4 måneder (Følg oss gjerne på facebook)

Å finne roen selv?

Allerede fra første stund har menneskene rundt meg snakket om det. At jeg må lære meg «å finne roen selv». Helsesøstre, familiemedlemmer, familievenner – de mener noe om det alle sammen. Å finne roen? Hva betyr det egentlig? Er ro noe man leter etter, for så å finne? Høres veldig rart ut, synes jeg! Er ikke ro en følelse som kommer innenfra, når man er trygg og fornøyd?

Vet dere hvor jeg er skikkelig trygg og fornøyd? I armene til mamma og pappa, eller liggende tett inntil de varme kroppene deres. På dagen kan jeg kose meg lenge i eget selskap. Jeg kan underholde meg selv i babygymmen min, eller ha lange samtaler med alle de fine bamsene som bor i lekegrinda mi. Når jeg skal sove derimot, da trenger jeg litt ekstra støtte og nærhet. 

Illustrasjonsfoto

Den hvite lille sengen min, som står helt tett inntil mamma og pappa sin, er grei nok den altså. Med det fine babynestet mitt, som gjør det trangt og godt, liker jeg den litt bedre. Innimellom sovner jeg der, men ikke sånn helt av meg selv – så selvregulert og selvstendig er jeg ikke enda. Hallo, jeg er bare 4 måneder jo! Om mamma og pappa hadde lagt meg ned og bare latt meg ligge, i håp om at jeg skulle finne roen selv, ville jeg brukt mye lengre tid på å lære meg det. Jeg trenger nærhet, støtte og hjelp. Jeg vil ikke gråte meg i søvn! Å være utrygg må da være et dårlig utgangspunkt for å lære noe nytt? Jeg tror i hvert fall ikke man lærer å bli trygg av å være utrygg. Hva tror du?

De siste dagene har mamma, pappa og jeg sammen begynt å jobbe litt med rutiner i forhold til søvn. Vi har både en kveldsrutine og en egen rutine på soverommet, før det er natta. Det viktigste når vi gjennomfører rutinene våre er at mamma og pappa er rolige og tålmodige, og at rutinene er tilnærmet like hver dag. Da blir det trygt og forutsigbart for meg! Er det et mål at jeg skal «finne roen selv»? Hos oss er det ikke det. Målet er at gode, faste rutiner skal gjøre meg trygg og gjøre innsovningen og søvnen til en god opplevelse. Da kommer resten av seg selv etter hvert, tror jeg! Er du enig med meg? Jeg vil gjerne høre din mening! 

– Victor, 4 måneder

Søvnregresjon?

Egentlig har jeg alltid sovet ganske godt. Mamma og pappa har blitt skikkelige bortskjemte, tror jeg. På natten da, vel å merke. På dagen er det noe helt annet. Da liker jeg bare å sove i bæreselen – og kanskje en sjelden gang i bilstolen. Men på natta, da har jeg vært en skikkelig «sovebaby»… helt frem til nå.

Jeg tror jeg har en liten «søvnkrise». Det er så vanskelig å sovne, og jeg våkner kjempeofte! Ofte hver eneste time hele natten. Gjett om jeg blir ekstra trøtt på dagen da, da! Stuuuptrøtt, men likevel er det ikke bare bare å sovne altså. Og når jeg blir overtrøtt da er det enda vanskeligere. Jeg prøver så hardt, men det går bare ikke – da er det ganske slitsomt å være liten baby. Er det fordi vi har vært på ferie og jeg har sovet andre steder enn hjemme i sengen min, tro? Varmen kan vel ha skylden? Eller kanskje det har noe med utviklingsspranget å gjøre? 

Tenk at før kunne jeg sove helt til klokken 3 på natten uten å våkne, til og med nesten til klokken 5 en sjelden gang. Nå virker det som en «fjern drøm», både for meg og mamma. Pappa har ikke mat i puppen, så han lar jeg som regel sove videre. Men faktisk så tror jeg at jeg drømmer mye om dagen. Kanskje det er min måte å bearbeide alle nye inntrykk? Jeg tror det, men jeg er ikke sikker – for jeg husker ikke hva jeg har drømt når jeg våkner. 

Illustrasjonsfoto

I søvne lager jeg lyder og beveger meg mer enn tidligere – og våkner altså veldig mye oftere. Ifølge «google», som jeg tror er et slags orakel – bare at det er litt bingo om du får det rette svaret, kan det skyldes noe som kalles «søvnregresjon». Det innebærer at det er vanskeligere for meg å bevege meg fra et søvnstadium til et annet på egenhånd, og at jeg derfor våkner oftere. Og når jeg først er våken er det skikkelig vanskelig å sovne igjen – så derfor trenger jeg litt ekstra hjelp akkurat nå! Det kan nok være litt slitsomt for mamma og pappa, men jeg tror faktisk at det er aller mest slitsomt for meg. Heldigvis varer det vanligvis bare noen uker. Ååå – som jeg gleder meg til å zzzzzove litt bedre igjen!

Er det flere enn meg som opplever eller har opplevd dette?

– Victor, 3 måneder

 

Kjære pappa, du er mer enn bra nok!

Jeg ser at du blir lei deg, pappa. Jeg kjenner det på hele kroppen din. Innimellom blir du nok ganske oppgitt også. Når du vil være grei med mamma, og ta over når leggingen tar flere timer. Du blir trist fordi jeg gråter og blir enda vanskeligere å roe ned når du prøver så tappert. Det handler ikke om at jeg foretrekker mamma fremfor deg. Det er bare det at etter jeg har spist meg god og mett er den trygge lukten av melk, det lange håret jeg kan dra i og mamma som hvisker veldig rolig, akkurat det jeg er forberedt på frem til jeg omsider finner roen og søvnen.

Så kommer du da. Og jeg er jo så vant til at du tuller med meg, hermer, lager morsomme lyder og får meg til å le. Men på kvelden vil ikke mamma at du skal det, hun er redd for at jeg skal bli mer våken da. Og da blir jeg så usikker. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke gjør sånn som du alltid pleier å gjøre. Jeg vil ha pappaen min sånn som jeg kjenner han, ikke han musestille kjipe fyren. Det er derfor jeg protesterer litt ekstra.

Jeg roer meg etterhvert. Du har jo så mange gode triks på lager. Det tar bare litt lengre tid. For jeg må rekke å forstå at du er der for å få meg til å sove nå, ikke for å få meg til å smile og le. Det er ingen som får meg til å smile sånn som du. Så ikke bli lei deg pappa. Vi finner ut av dette etterhvert. Du og jeg – sammen.

– Victor, 2 måneder

SAMSOVING – Ja eller nei?

Den aller første natten min her ute, i den store verden, sov jeg som en stein. Selv om mamma gjorde mesteparten av jobben da jeg ble født, ble jeg ganske sliten på ferden ut av magen jeg også. Derfor var det deilig når mørket senket seg på barselavdelingen, og jeg sov kjempegodt i den lille «tralla» mi. Mamma og pappa kunne kanskje ønske at det fortsatte sånn, samtidig som de forsto at nattelivet med en nyfødt nok ikke skulle være så enkelt. De neste nettene sov jeg ikke godt i det hele tatt. Det var så mye nytt og så mange inntrykk. Og ikke minst var det skikkelig vanskelig å få dreisen på hvordan man får ut melk av puppene til mamma. Jeg var alt for opptatt av å lære meg det – jeg fant ikke tid eller ro til å sove. 

 «La han ligge i sengen din, han roer seg nok bedre med den nærheten det gir!» hørte jeg jordmødrene si til mamma. De hadde rett. Det var akkurat det jeg trengte. Mamma visste det innerst inne hun også, men hun var ikke klar for det helt enda. Sengen var så smal, mamma var så trøtt og jeg var så liten. Hva om jeg fikk noe over hodet, uten at hun merket det? Nei, mamma var heller våken med meg hele natten! På den måten fikk jeg øve meg på å få ut melk av puppen akkurat når jeg ville. Resten av tiden gikk mamma rundt og vugget på meg, så jeg fikk litt etterlengtet søvn. Og mamma fikk seg en sårt trengt time eller to på morgenkvisten hun også – da var det pappa som sto for vuggingen. 

Da vi endelig kom hjem fikk jeg se soverommet vårt! (Eller, jeg har et eget også da, men det skal ikke brukes til annet enn klærne og lekene mine riktig enda). Midt i rommet sto en svart seng, med en liten hvit seng helt inntil – nesten som en forlenging av den store senga. I ettertid har jeg skjønt at det heter «bedside crib», og at tanken var at jeg skulle sove i den. Nesten inntil mamma, men ikke helt. 

Nesten var ikke bra nok for meg de første ukene. Jeg trengte å være helt inntil, hud-mot-hud. Og mamma og pappa? De trengte en ny seng. 150 cm bred med nedslitt overmadrass var visst ikke det de anså som et trygt sovemiljø for meg. Med en splitterny seng i hus, 180 cm bred og med fast madrass, følte de seg med én gang tryggere. Jeg elsker nærheten det gir, og det gjør mamma også. Å ha full tilgang på puppen er også ganske magisk for oss begge to. Vi klarer så mye lettere å kombinere søvn og mat på den måten. Og mamma har skjønt at instinktene hennes er så sterke at hun aldri ville utsatt meg for noen fare, heller ikke når hun sover.

Så kom helsesøster på besøk da. Da var jeg 10 dager. Hun anbefalte at jeg sov i min egen seng, men det brydde vi oss ikke noe om… Nå, noen uker senere, sovner jeg alltid i den hvite lille senga ved siden av den store. Ofte sover jeg der hele natten, men noen ganger vil jeg over til mamma og pappa. Det får jeg lov til når jeg trenger det. Noen mener at de gjør meg en bjørnetjeneste? Hva er det for noe egentlig? Betyr det at de tror jeg kan bli bortskjemt på trygghet og kjærlighet? Det kan jeg ikke, jeg lover! 

Noen sover bedre når de sover sammen, andre sover bedre i hver sin seng. Vi sover best når vi kombinerer det slik det passer for oss. Kan ikke alle få lov til det da? Å finne ut hva som passer for seg – uten at andre skal mene noe om det? Det har vært nøkkelen hele veien for min del, nettopp at mamma og pappa finner ut hva som er min greie og hva som funker best for oss!

 – Victor, 7 uker

Svøping – en skjult skatt!

Å sove er ikke alltid så greit. Eller det vil jeg si – jeg sovner stort sett ganske lett, men jeg våkner så fort igjen. Jeg blir litt urolig og stresset fordi hendene og føttene mine plutselig fyker i hver sin retning, uten at jeg styrer dem dit selv. Inni magen til mamma var det så tett og trangt, i hvert fall på slutten, men her ute er det så alt for mye plass noen ganger. 

Pappa svøper meg, for å forsøke og gjenskape hvordan det var for meg inne i magen. Da pakker han meg inn i et teppe, samler hendene mine mot brystet mitt og alt føles litt tryggere. Dessverre er de ukontrollerte og impulsive bevegelsene mine så sterke at hendene og føttene finner veien ut av teppet etter kun kort tid. Så da våkner jeg igjen, da.

Om noen uker finner mamma ut at det finnes et helt genialt verktøy: Ergobaby swaddler – et perfekt tilpasset svøpeteppe. Da kommer jeg til å sove så mye bedre, og lengre på natten. Og mamma og pappa får også den søvnen de trenger, slik at de får mer overskudd til meg på dagtid. *Sukk*, tenk om noen bare kunne fortalt dem om denne geniale oppfinnelsen litt tidligere. 

Innlegget er ikke sponset. Jeg ville bare fortelle dere hvor superbra dette fungerte for meg. Og hvor mye jeg skulle ønske denne var i hus allerede da jeg var helt nyfødt.

Har du noen gode søvntips? 

– Victor, 3 uker