Da pappa ringte 113 og jeg fikk kjøre ambulanse!

Den siste tiden har jammen meg vært innholdsrik. Litt FOR innholdsrik, tror jeg mamma og pappa vil si. Her i huset har dagene gått i ett med utviklingssprang, oppussing og klargjøring av leiligheten vår før salg. Midt oppi det hele ble jeg forkjølet, fikk feber og jaggu fikk jeg også min aller første tann. Nå har jeg faktisk fått to!

Det klør sånn i munnen, så jeg spiser på alt. Absolutt alt. Mamma og pappa har lagt merke til det, så de passer ekstra nøye på. De synes visst det bare er mat som skal inn i munnen. Og bitelekene mine – giraffen Sophie for eksempel. Jeg derimot synes at det aller meste passer seg å smake på og håper jeg skal finne mirakelkuren mot kløen. Og på bare et lite sekund var det gjort. 

Jeg lå på gulvet, koste meg og ante fred og ingen fare. Mamma sto rett ved siden av og hang opp noen klær, og pappa var i gang med lunsjforberedelser. Plutselig begynte jeg å hoste og harke. Da mamma tittet ned kunne jeg med en gang se på blikket hennes at noe absolutt ikke var som det skulle. Hun har aldri sett SÅNN på meg før. 

Jeg hadde oppdaget en bitteliten spennende sak på gulvet, som mamma og pappa ikke hadde sett, og puttet den i munnen. Jeg prøvde å gråte, men jeg klarte det liksom ikke helt. Det kom bare en rar liten gråtelyd som ingen av oss har hørt før. Mamma og pappa skjønte at jeg trengte hjelp. De tok ingen sjanser. Pappa ringte 113, og mamma la meg over kneet sitt og dunket meg i ryggen. Det kom opp masse slim og etter en liten stund begynte jeg å gråte – skikkelig. Jeg tror aldri noen har vært så glade for å høre meg gråte før. Så da ambulansen kom kjørende i full fart med blålys var krisen allerede avverget. 

De fantastiske menneskene som kom i den gule bilen var der på bare 4 (!) minutter! Wow, ganske imponerende. Selvom både mamma, pappa og jeg synes minuttene, ja til og med sekundene, virket evig lange. Jeg fikk være med inn på sykehuset for en liten sjekk og damen i sykebilen ga meg en skikkelig fin kopp jeg kunne leke med. De var tomme for bamser, men jeg synes koppen var minst like bra. Og jeg fikk sitte på fanget til mamma og titte ut på verden som fløy forbi oss! Nesten som å kjøre tog, jo. 

De har blitt litt tullete etterpå. Mamma og pappa, altså. De sjekker alltid gulvet nøye, men likevel ligger de der sammen med meg, på maks en armlengdes avstand. Jeg skremte dem visst skikkelig! Og dere – førstehjelp er viktig å kunne!! Lillemini, en superdyktig helsesøster som mamma og pappa elsker å følge, har akkurat lagt ut noen fine videoer som vi anbefaler dere å ta en titt på. Takk til superheltene i ambulansen som redder liv og gjør en fantastisk og viktig jobb hver eneste dag! Vi klarte det selv denne gangen, men det er godt å vite hvor fort hjelpen er på plass om man trenger den.

– Victor, 6 måneder

«Fit supermamma»?

Hva er en «fit supermamma» egentlig? Slik jeg har forstått det er det visst et toppblogger-begrep. Et skikkelig tåpelig et, synes jeg.

Kan man være supermamma uten å trene? Uten tvil! Kan man være supermamma selv om man spiser litt for mye sjokolade, eller tilbringer mange dager i sofaen med babyen sin den første tiden? Selvfølgelig! Kan en supermamma ha valker? Helt klart! Kan en supermamma trene i barselstiden? Absolutt! Og kan en supermamma være opptatt av kosthold og spise sunt og variert – også med en nyfødt i hus? Ja, det er jo ikke sånn at det betyr at dere mister fokus på oss av den grunn! Men hvor «fit» du er – det har absolutt ingen innvirkning på hvor god mamma du er.

Vet dere hva som gjør at jeg synes at mammaen min er helt topp? Kjærligheten, tryggheten og omsorgen hun gir meg, hver eneste dag. At hun tuller med meg på stellebordet, at hun har en stor dose tålmodighet når jeg er stuptrøtt, men ikke vil sove og at hun vil skjerme meg fra alt det vonde i verden. Jeg synes at mamma er akkurat like super de dagene vi slapper av på sofaen, de dagene vi tar skikkelig mange powernaps etter en tøff natt og de dagene vi går på topptur med bæreselen. Det viktigste er at vi tilbringer verdifull tid sammen og at mamma lytter til og tar hensyn til mine behov og signaler

En ting er i alle fall helt sikkert: En supermamma defineres ikke av utseende eller hvor fit kroppen hennes er. En supermamma kommer i alle fasonger.

– Victor, 3 måneder

De trøstet meg, så fikk jeg vondt IGJEN!

Har du lest mamma sitt innlegg om vaksiner? Etter å ha tenkt meg nøye om har jeg bestemt meg for å fortelle dere hvordan jeg opplevde mine aller første stikk. To stykker, ett i hvert lår. Du vet, forrige gang fikk jeg jo bare en sånn god drikkevaksine som smakte søtt og deilig. Magevondten som fulgte i dagene etterpå var ikke like deilig, men det er en annen historie. 

Denne gangen skulle jeg få «ordentlige vaksiner», det var i alle fall det mamma kalte dem. Og det skulle altså vise seg å være noen spisse greier som skulle stikkes i lårene mine – merkelig. Enn så lenge ante jeg fred og ingen fare, der jeg satt og flørtet og sjarmerte helsesøster i senk. Det var sjelden hun hadde sett en så blid gutt sa hun, men det skulle ikke vare lenge! 

Mamma fikk beskjed om å ha meg på fanget og holde forsiktig på lårene mine, men sørge for at jeg ikke rørte på dem. Så skjedde det: En ilende, helt uventet smerte, satte fart gjennom kroppen min. Gråten som fulgte hadde verken mamma eller jeg selv hørt før, og den fikk selskap av en skjelvende underleppe. En liten stund trodde jeg at mamma også skulle begynne å gråte. Hun holdt meg tett inntil seg og bysset meg sakte frem og tilbake. Så snakket hun til meg med den behagelige, avslappende stemmen som jeg liker så godt – sang litt gjorde hun også. Jeg la hodet mitt godt inntil brystet hennes og ville så gjerne si: «Takk mamma. Takk for at du trøster! Takk for at du alltid passer på meg. Takk for at du vil skjerme meg fra det som er vondt!»

Illustrasjonsbilde

Så fort jeg hadde klart å roe meg ned, fikk mamma beskjed om å sette seg ned med meg på fanget igjen. Det var noe med måten mamma oppførte seg på som gjorde meg usikker og utilpass. At hun ikke likte det som var i ferd med å skje var ganske tydelig. Jeg hørte helsesøster fortelle at i Sverige var de to stykker som satte vaksinene i hvert sitt lår, samtidig. Det syntes hun hørtes litt vel dramatisk ut for sånne småtisser som meg. 

Og så skjedde det igjen: Et nytt stikk, en ny ilende smerte – og denne gangen skalv til og med overleppa! Jeg var utrøstelig mye lenger nå. Skulle ikke mamma skjerme meg fra alt som var vondt da? Skal de gjøre det enda en gang? Alt føltes plutselig utrygt og uforutsigbart! Men mamma hvisket i øret mitt: «Neste gang, lille venn, så tar vi begge stikkene først, og trøsten etterpå. Det er nok bedre – for oss begge to!». Og du, helsesøster? Jeg synes måten de gjør det på i Sverige høres ganske bra ut jeg. 

Victor, 3 måneder

Magevondt? Min mirakelkur!

Jeg trekker bena opp mot magen min og gråter sårt, innimellom er det så ille at jeg hyler av smerte. Det buldrer skikkelig der inne. Mamma og pappa snakker om at det er noe som heter luft, og lurer på om jeg svelger litt for mye av det når jeg spiser. Ikke vet jeg hva luft er, men at magen min lager høye, rare lyder er det ingen tvil om. Det begynte for én uke siden. Før kunne jeg slappe av, kose meg og sove mange timer i strekk. Nå går ikke det lenger, det gjør for vondt. Tarmene mine er umodne enda og når det plutselig er så mye deilig melk som skal passere gjennom dem er det ikke så lett. 

Mamma gråt da pappa kom hjem fra jobben i går. Det er visst ganske tøft for henne når hun prøver alt hun kan, men ingenting hjelper. Fine mammaen min. Hun gjør virkelig hva som helst for at jeg skal ha det bra. Hun koser, trøster, stryker, bærer og vugger. Problemet er bare at det gjør så veldig vondt i magen min og for at det skal bli bedre trenger jeg hjelp til å få ut all luften. 

Det finnes visst mange svar på hva som kan hjelpe sånne små babymager med å kvitte seg med luft eller i hvert fall lindre smerten – bare for en liten stund. Først og fremst er det visst viktig å rape etter at jeg har spist. Det er noe ordentlig styr den rapinga, innimellom får jeg det til, andre ganger ikke. Noen mammaer spiser mindre løk og kål – og noen kutter ut all melk. Det skal visst også være fint for oss hvis mammaene våre drikker ammete, og noen babyer får servert sukkervann på skje eller i sprøyte. Jeg får minifom. Det er forretten min før hver eneste amming. Jeg slurper det opp av skjeen og synes det er helt topp. Mamma smakte hun også, men hun likte det ikke like godt som jeg gjør. Flaks – så får jeg ha den helt for meg selv 🙂 

Et par ganger om dagen, helst en stund etter jeg har spist, legger pappa meg på stellebordet og finner frem noe som er varmt og godt når han smører det på magen min. «Baby tummy oil» har jeg hørt at det heter. Så tar han hånden sin og fører den forsiktig rundt navlen min – samme vei som klokka tikker. Etterpå «sykler» han forsiktig med bena mine, før han fører de samlet opp mot magen min. Det løsner godt på trykket og jeg blir skikkelig avslappet – SÅ deilig! 

Etter bare noen dager med minifom og magemassasje var jeg meg selv igjen: En blid og fornøyd liten baby som elsker å kose og sove. Det gjør fremdeles litt vondt en gang i blant, men smertene er mye mer overkommelige nå. Mamma og pappa – dere er superheltene mine! Har du funnet din mirakelkur?

– Victor, 3 uker

«Er det første barnet, eller?»

«Er det første barnet, eller?» hører jeg mannen i hvit frakk på legevakten si til mamma og pappa. De nikker bekreftende og legens holdning blir enda ett hakk mer nedlatende. «Hva hadde dere forventet? At han bare skulle ligge der som en dukke? Noen ganger gråter babyer uten noen grunn – sånn er det bare!»

Han skulle bare visst, han. At den eneste grunnen til at jeg nå endelig sover «så søtt», er at jeg er helt utmattet etter å ha grått i mange timer i strekk. Og nei, jeg gråter ikke uten grunn, jeg gråter for å fortelle de rundt meg at noe ikke er så greit. Det surkler i brystet og buldrer i magen på én og samme tid. Jeg vet jo ikke hvordan jeg harker for å løsne opp slimet i halsen enda, eller hvordan jeg presser ut all luften jeg har i magen. At mamma og pappa ikke har mirakelkuren som kan hjelpe meg umiddelbart, forstår jeg heller ikke. Derfor prøver jeg alt jeg kan å si ifra at jeg faktisk ikke har det særlig bra akkurat nå.

Jeg er fremdeles ganske ny i denne verden, men mamma og pappa merket at adferden min endret seg drastisk på kort tid. Plutselig gråt jeg bare enda mer om de tok meg opp og prøvde å trøste. Jeg sto i bro på grunn av luftsmertene. Jeg hylte meg hes. Og når jeg endelig var litt rolig så surklet jeg fælt og måtte innimellom gispe etter luft. De kjenner meg ikke SÅ godt enda, så det var jo ikke så rart at de ville forsikre seg om at det ikke var noe alvorlig galt. 

Ville ikke alle mammaer og pappaer ha gjort det samme? Det er bedre å sjekke én gang for mye. Forhåpentligvis blir de fleste møtt med større forståelse og mer respekt enn vi ble. Og vet dere hva? Jeg gråt ikke uten grunn. Jeg gråt for å fortelle mammaen og pappaen min at jeg hadde vondt. Og mamma og pappa – De forstår meg, det gjør meg trygg. De ville være på den sikre siden og sto på sitt. Det er ofte lettere sagt enn gjort når de er helt ferske på det her og sånne hvite frakker er frekke. Jeg tror det heter frekk? Hva gjør du når hvite frakker ikke lytter? 

Victor, 2 uker