Akkurat i natt vil jeg bare sove tett inntil deg!

For ikke mange dagene siden fant mamma og pappa ut at jeg hadde blitt for stor for den fine, lille sengen min som sto helt inntil den store sengen deres. Så plutselig en kveld var den ikke der lenger, og jeg skulle sove i den store sprinkelsengen. De var ganske spente på hvordan det skulle bli tatt i mot begge to, og ble nok ganske overrasket over hvor fint det gikk. Første natten sov jeg der til klokken tre, og natten etter helt til klokken seks! Flere dager på rad sov jeg nesten hele natten i den store, og fremdeles litt ukjente, sprinkelsengen. 

I natt derimot ville jeg ikke sove der i det hele tatt. Det hadde vært så mange inntrykk i løpet av dagen – så jeg var litt ekstra sliten, samtidig som jeg drømte så mye rart. Hele kroppen min var bare skikkelig urolig og det var slettes ikke lett å få sove. Jeg rullet meg rundt og lette febrilsk etter noe. Var det smokken? Eller bamsen? Nei, ingen av delene hjalp noe særlig. Jeg var på leting etter den trygge lukten av mamma og melk, og den varme, gode huden hennes. 

I følge den nye håndboken for helsestasjoner burde jeg visst ikke fått det jeg trengte så sårt for å sove godt i natt. Der står det nemlig at: «Det vanskelige er at når barnet gråter om natten, må foreldrene overvinne en tendens til å ville trøste barnet med kroppskontakt og nærhet. Fagfolk på helsestasjonen bør motivere, styrke og støtte foreldrene i dette for å unngå at de blir usikre og får dårlig samvittighet, men lykkes i å lære barnet å sove til beste for hele familien».

Men skal jeg fortelle dere noe? Mamma tok meg ikke opp fordi hun var usikker eller fikk dårlig samvittighet. Nei, det var akkurat det motsatte. Hun gjorde det fordi hun var helt sikker på at det var det jeg trengte. De voksne har også behov for litt ekstra kroppskontakt og nærhet en gang i blant, men det er visst ikke lov om man er baby? Jeg lurer på hva som er grunnen til det. 

I dag skal jeg på helsestasjonen. Da skal jeg finne ut av om helsesøster er enig i det som står i den nye håndboken. Jeg håper ikke det. Hva synes du om at håndboken oppfordrer foreldre til å ikke gi oss trøst gjennom kroppskontakt og nærhet på natten?

– Følg meg på instagram og facebook – 

– Victor, 6 måneder

Da pappa ringte 113 og jeg fikk kjøre ambulanse!

Den siste tiden har jammen meg vært innholdsrik. Litt FOR innholdsrik, tror jeg mamma og pappa vil si. Her i huset har dagene gått i ett med utviklingssprang, oppussing og klargjøring av leiligheten vår før salg. Midt oppi det hele ble jeg forkjølet, fikk feber og jaggu fikk jeg også min aller første tann. Nå har jeg faktisk fått to!

Det klør sånn i munnen, så jeg spiser på alt. Absolutt alt. Mamma og pappa har lagt merke til det, så de passer ekstra nøye på. De synes visst det bare er mat som skal inn i munnen. Og bitelekene mine – giraffen Sophie for eksempel. Jeg derimot synes at det aller meste passer seg å smake på og håper jeg skal finne mirakelkuren mot kløen. Og på bare et lite sekund var det gjort. 

Jeg lå på gulvet, koste meg og ante fred og ingen fare. Mamma sto rett ved siden av og hang opp noen klær, og pappa var i gang med lunsjforberedelser. Plutselig begynte jeg å hoste og harke. Da mamma tittet ned kunne jeg med en gang se på blikket hennes at noe absolutt ikke var som det skulle. Hun har aldri sett SÅNN på meg før. 

Jeg hadde oppdaget en bitteliten spennende sak på gulvet, som mamma og pappa ikke hadde sett, og puttet den i munnen. Jeg prøvde å gråte, men jeg klarte det liksom ikke helt. Det kom bare en rar liten gråtelyd som ingen av oss har hørt før. Mamma og pappa skjønte at jeg trengte hjelp. De tok ingen sjanser. Pappa ringte 113, og mamma la meg over kneet sitt og dunket meg i ryggen. Det kom opp masse slim og etter en liten stund begynte jeg å gråte – skikkelig. Jeg tror aldri noen har vært så glade for å høre meg gråte før. Så da ambulansen kom kjørende i full fart med blålys var krisen allerede avverget. 

De fantastiske menneskene som kom i den gule bilen var der på bare 4 (!) minutter! Wow, ganske imponerende. Selvom både mamma, pappa og jeg synes minuttene, ja til og med sekundene, virket evig lange. Jeg fikk være med inn på sykehuset for en liten sjekk og damen i sykebilen ga meg en skikkelig fin kopp jeg kunne leke med. De var tomme for bamser, men jeg synes koppen var minst like bra. Og jeg fikk sitte på fanget til mamma og titte ut på verden som fløy forbi oss! Nesten som å kjøre tog, jo. 

De har blitt litt tullete etterpå. Mamma og pappa, altså. De sjekker alltid gulvet nøye, men likevel ligger de der sammen med meg, på maks en armlengdes avstand. Jeg skremte dem visst skikkelig! Og dere – førstehjelp er viktig å kunne!! Lillemini, en superdyktig helsesøster som mamma og pappa elsker å følge, har akkurat lagt ut noen fine videoer som vi anbefaler dere å ta en titt på. Takk til superheltene i ambulansen som redder liv og gjør en fantastisk og viktig jobb hver eneste dag! Vi klarte det selv denne gangen, men det er godt å vite hvor fort hjelpen er på plass om man trenger den.

– Victor, 6 måneder