Et helt halvt år

Kjære mamma og pappa. For et halvt år siden fikk jeg endelig møte dere for aller første gang. Eller, sånn ansikt til ansikt i alle fall. Vi begynte jo vårt bekjentskap mye tidligere. Allerede inne i magen var de kjente stemmene deres så trygge og gode. Husker du hvordan jeg sparket for å svare deg hver gang du snakket til meg, pappa? Og alle de fine sangene du sang for barna i barnehagen da, mamma. Og litt for meg som lå inni magen også, liker jeg å tro. Nå er det i hvert fall ingen tvil om at det er meg du synger for, og jeg elsker sangene akkurat like mye nå som jeg gjorde da. 

Hjerteslagene dine er selve definisjonen på trygghet for meg, mamma! Tenk at jeg er den eneste som har hørt hvordan de høres ut på innsiden. De er akkurat like behagelige på utsiden. Takk for at du lar meg sove på brystet når jeg trenger det. Snart lærer jeg meg nok å sovne helt selv, men jeg er glad du gir meg den hjelpen og støtten jeg trenger frem til da. Og pappa – takk for at du gir meg nærhet, kos og er like engasjert som meg når vi leker «borte-tittei». Takk for at du med stolthet snakker om meg og viser meg frem til alle rundt oss, og lar meg bli kjent med verden i mitt tempo. 

Livet deres har blitt ganske forandret, eller hva? Heldigvis forteller dere alle at det absolutt er til det bedre. Og det på tross av et lass med nye bekymringer, våkenetter og mye mindre «kjærestetid». Dere er så takknemlige for at jeg kom til verden og for at jeg fyller dagene deres med latter, smil og glede, sier dere. Vet dere hva? Jeg er skikkelig glad for at det var akkurat dere jeg kom til! Takk mamma og pappa – for at dere gjør alt i deres makt for at livet mitt og oppveksten min skal være så perfekt den kan bli! 

– Følg meg på instagram og facebook – 

– Victor, 6 måneder

Vi skal flytte og jeg er i avisa!

Endelig er helgen her og den siste uken har vært skikkelig innholdsrik for min del. Husker dere at jeg fortalte om at mamma og pappa tok meg med rundt i mange forskjellige hus, hvor det bodde mennesker vi ikke kjente? Det kalles visst for visninger og er noe man går på når man er på jakt etter et nytt sted å bo. Og vet du hva? Plutselig fant mamma og pappa drømmerekkehuset. De fikk en skikkelig god følelse begge to og var ikke i tvil om at det var der de ønsket at jeg skal vokse opp. Så nå har vi faktisk kjøpt det, og skal flytte om ikke lenge!

Å skulle flytte er noe rare greier. Først forsvant mange av lekene mine inn i pappesker og nå er jammen meg stue- og kjøkkengulvet i ferd med å forsvinne det også. Snekkeren som var på besøk var heldigvis kjempemorsom og tullet masse med meg. Også lagde han ganske mye bråk. Men de som får bo her etter oss er skikkelig heldige, det blir SÅ fint her!  

I går fikk jeg være med på et møte hvor kjøpekontrakt skulle signeres. Jeg tror alle rundt bordet kunne se at jeg er den fødte eiendomsmegler, der jeg satt og styrte hele «showet». Ok, ikke hele da, men nesten. Og rett som det var banket jeg i bordet og sendte avgårde noen sjarmerende smil, for å få litt ekstra oppmerksomhet av alle sammen. Det fungerte helt ypperlig!

Og i dag er jeg jammen meg i avisen! En dame kom innom møtet for å snakke med oss om boligkjøp og renteøkning. Jeg skjønte ikke særlig mye av det, men forsto at mamma og pappa var mer glade enn de var bekymret. Jeg er helt sikker på at de har full kontroll. På det meste i alle fall. Her om dagen snakket de nemlig om hvor bekymringsfritt babylivet er.. Pøh, dere skulle bare visst, sier jeg! Velvel. Jeg gleder meg skikkelig til å vise dere det nye rommet mitt når det er klart! 1 november tar vi over! 

– Følg meg på instagram og facebook

– Victor, 5 måneder

Ingen pupp, bare pappa?!

Etter en lang uke med trening, var plutselig dagen kommet! Mamma skulle få seg en velfortjent helaften med gode venner, vin og festival – den aller første turen ute på vift siden jeg kom til verden. Hele uken hadde vi altså trent på at vi gutta i huset skulle klare oss uten selve drivverket i familiens maskineri. Treningen innebar blant annet mating fra flaske, nøye gjennomganger av mine faste kveldsrutiner og ikke minst den virkelig store oppgaven: legging!

Hvem var mest urolig, tror du? Jepp, du gjettet riktig! Mamma! Vi møtte nemlig på noen utfordringer i denne «treningsperioden». For eksempel var det ikke alltid jeg var spesielt interessert i å ta flaske, men pappa var ikke særlig bekymret. Det gjorde mamma enda mer urolig. Han måtte da forstå at det var viktig at vi hadde skikkelig dreisen på dette, før hun plutselig ikke var der! Men hvordan gikk det da når dagen plutselig var der? Jo, det forteller jeg dere gjerne! Da mamma plutselig slang frem puppen, før jeg i det hele tatt hadde rukket å si ifra at jeg var sulten, begynte jeg å ane ugler i mosen. Et kyss til pappa, et kyss til meg og med en litt våt øyekrok vinket hun «ha det» og sprang avgårde til bussen.

Så satt vi der, da. Papsen og jeg. Første post på programmet var en powernap. Ingen problem, der er pappa en mester! Etter soving hadde vi god tid til kos og lek. Helt frem til det begynte å rumle i magen min og sultfølelsen inntok kroppen. Jeg ga pappa mine typiske «jeg-er-sulten-signaler», og ble raskt plassert i tripp-trapp-stolen min. Pappa hadde nemlig blitt tipset av en annen pappa om at flaskemating ofte går mye bedre om vi får lov til å styre det litt selv. Og vet dere hva? Det gikk som smurt. Jeg tømte nesten en full flaske helt uten problemer, og hadde (noe overraskende på pappa) dermed inntatt et helt måltid fra flaske for første gang.

Jeg tror pappa var ganske lettet. «Nå sulter du hvert fall ikke ihjel», humret han til meg. Ah, som vi gutta koste oss! Og tenk at det hadde vært så mye bekymringer og hodebry knyttet til denne dagen? Helt unødvendig, sier nå jeg! Tiden fløy av sted, og etter å ha gitt mamma en etterlengtet oppdatering om at vi hadde det bra hjemme, var jeg klar for å ta kvelden! Pysjen ble tatt på og nok en flaskemating ble knirkefritt gjennomført. Inne på soverommet fulgte pappa instruksjonene og tipsene han hadde fått gjennom hele uka. Treningen vi hadde gått gjennom skulle vise seg å fungere godt, for på et lite kvarter sov jeg godt i senga mi. Og flasken? Den var min beste venn den natten! Likevel var jeg ganske glad da puppen plutselig dukket opp igjen neste morgen.

Hva synes du om å få mat på flaske?

– Følg meg på instagram og facebook

– Victor, 5 måneder

En liten oppdatering

Hei alle små babyvenner! Og alle mammaer og pappaer som titter innom. Her har det skjedd mye den siste tiden, så nå er det virkelig på tide å oppdatere litt! 

For det første har jeg vært hjemme alene med pappa en ettermiddag og kveld for aller første gang. Skikkelig guttekveld. Plutselig var ikke puppen der, og pappa skulle gi meg mat hele natten?! Rare greier, synes jeg. Hvordan det gikk skal du få lese mer om i løpet av helgen. Jeg har også tatt vaksiner igjen! Denne gangen trøstet mamma meg etter begge stikkene var gitt, og ikke noe imellom. Det var så mye bedre for oss begge to. Og jaggu slapp jeg unna bivirkninger også!

Og som om det ikke var nok, har det skjedd enda flere rare ting. Mamma og pappa har tatt meg med rundt i flere forskjellige hus, uten at vi kjenner de som bor der. De lurer visst på om vi kanskje skal finne oss et nytt, og litt større, sted å bo. Jeg er litt usikker på hva jeg synes om det, men så lenge jeg får ha med sengen min, vognen min, bæreselen og alle de fine lekene så skal det vel gå fint? Om vi blir boende her litt til så gjør ikke det noe heller altså, og heldigvis har ikke mamma og pappa hastverk. Mye spennende på gang med andre ord! Det beste med å gå på sånne visninger er de fine «bøkene» vi får med oss hjem. Jeg elsker å titte i dem, men det er ikke alltid min favoritt er den samme som mamma og pappa sin!

Og dagens siste nyhet: Jeg har fått meg en helt egen instagram-konto! Følg meg da, vel!

– Victor, 5 måneder