Kjære pappa, du er mer enn bra nok!

Jeg ser at du blir lei deg, pappa. Jeg kjenner det på hele kroppen din. Innimellom blir du nok ganske oppgitt også. Når du vil være grei med mamma, og ta over når leggingen tar flere timer. Du blir trist fordi jeg gråter og blir enda vanskeligere å roe ned når du prøver så tappert. Det handler ikke om at jeg foretrekker mamma fremfor deg. Det er bare det at etter jeg har spist meg god og mett er den trygge lukten av melk, det lange håret jeg kan dra i og mamma som hvisker veldig rolig, akkurat det jeg er forberedt på frem til jeg omsider finner roen og søvnen.

Så kommer du da. Og jeg er jo så vant til at du tuller med meg, hermer, lager morsomme lyder og får meg til å le. Men på kvelden vil ikke mamma at du skal det, hun er redd for at jeg skal bli mer våken da. Og da blir jeg så usikker. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke gjør sånn som du alltid pleier å gjøre. Jeg vil ha pappaen min sånn som jeg kjenner han, ikke han musestille kjipe fyren. Det er derfor jeg protesterer litt ekstra.

Jeg roer meg etterhvert. Du har jo så mange gode triks på lager. Det tar bare litt lengre tid. For jeg må rekke å forstå at du er der for å få meg til å sove nå, ikke for å få meg til å smile og le. Det er ingen som får meg til å smile sånn som du. Så ikke bli lei deg pappa. Vi finner ut av dette etterhvert. Du og jeg – sammen.

– Victor, 2 måneder

I form etter fødsel

For 2 uker siden begynte mamma å trene med en skikkelig rå dame som heter Mari. Hun er ekspert på trening under graviditeten og etter fødsel og vet akkurat hvilke øvelser mamma bør gjøre, og hvilke hun bør vente litt med. Målet til mamma er å komme i sitt livs beste form. Lurer på om hun klarer det, jeg? Det er nok ikke bare enkelt etter at jeg har bodd nesten 10 måneder inni magen hennes. Eller hva tror dere?

Jeg får ofte lov til å være med på trening jeg også. Å ligge på matten er superstas og når mamma blir litt sterkere kan hun bruke meg som vekt – da blir det nok enda kulere! Allerede nå har mamma helt fantastiske resultater. Kanskje jeg skal la henne få skrive noen treningsinnlegg her på bloggen? Hva synes dere – er dere interessert i å følge mamma og Mari i sommer? Kanskje du kan få noen gode tips og inspirasjon til å komme i gang med treningen selv? 

Og du? Følg oss gjerne på facebook

– Victor, 2 måneder

Overstimulert?

Noe støl i kroppen etter tre timer med søvn i bilstolen min, men med en solid gjesp var jeg sånn passe klar for neste post på programmet. Først en helg hos besteforeldre i Lillehammer, og nå tantes store bursdagsfeiring. Masse gjester og en haug av oppmerksomhet i vente, med andre ord. Maken til innholdsrik helg a gitt! Høye lyder, latter og en gjeng blide folk var det første som møtte meg. Etter en liten matpause var jeg klar for å bli sendt rundt. Det er nemlig sånn det foregår, alle vil hilse på meg, og aller helst holde på meg. Siden det er flere om benet, så blir jeg sendt videre til den som «bjeffer» høyest. De tøyser med meg, lager rare grimaser og lyder, og noen stikker både fingre, nese og munn borti meg. Og barna, de synes det er superstas å leke med meg! Jeg elsker barna. De er de morsomste av alle, men innimellom blir de litt for høylytte og engasjerte for meg.

Etter en god stund med herjing og et titalls ivrige familiemedlemmer så blir jeg ganske sliten, selv om det er veldig stas. Nye inntrykk å bearbeide, nye mennesker og stemmer, nye farger og enda mer til. Og min eneste måte å si ifra på når jeg ikke har det helt bra, det er å gråte. Så da gjorde jeg nettopp det; begynte å gråte. «Han er bare trøtt igjen, vugg han litt så sovner han», var kommentarene. Men det var ikke slik denne gangen. Jeg hadde fått nok. Jeg ville hjem. Hjem til kosedyrene mine, til stellebordet mitt, til fargene på veggene i huset mitt. Jeg hadde et enormt lass med inntrykk og følelser å fordøye.

Og plutselig var jeg der. Hjemme, altså. Jammen var det godt. Roen senket seg over alle tre – mamma, pappa og meg. Familien min, tryggheten min. Endelig kunne vi slappe av og nyte at tiden stoppet opp i noen få sekunder. Hadde jeg bare flaks tro? Eller forsto mamma og pappa at det var akkurat det jeg trengte? Jeg håper det – så slipper jeg å bli liike sliten neste gang.

Mamma og pappa var opptatte med å trøste meg når jeg gråt! Så heldigvis har jeg fått låne et bilde av en annen baby – for å vise dere hvordan det så ut! Hvordan viser du mammaen og pappaen din at du er sliten?  

– Victor, 7 uker

SAMSOVING – Ja eller nei?

Den aller første natten min her ute, i den store verden, sov jeg som en stein. Selv om mamma gjorde mesteparten av jobben da jeg ble født, ble jeg ganske sliten på ferden ut av magen jeg også. Derfor var det deilig når mørket senket seg på barselavdelingen, og jeg sov kjempegodt i den lille «tralla» mi. Mamma og pappa kunne kanskje ønske at det fortsatte sånn, samtidig som de forsto at nattelivet med en nyfødt nok ikke skulle være så enkelt. De neste nettene sov jeg ikke godt i det hele tatt. Det var så mye nytt og så mange inntrykk. Og ikke minst var det skikkelig vanskelig å få dreisen på hvordan man får ut melk av puppene til mamma. Jeg var alt for opptatt av å lære meg det – jeg fant ikke tid eller ro til å sove. 

 «La han ligge i sengen din, han roer seg nok bedre med den nærheten det gir!» hørte jeg jordmødrene si til mamma. De hadde rett. Det var akkurat det jeg trengte. Mamma visste det innerst inne hun også, men hun var ikke klar for det helt enda. Sengen var så smal, mamma var så trøtt og jeg var så liten. Hva om jeg fikk noe over hodet, uten at hun merket det? Nei, mamma var heller våken med meg hele natten! På den måten fikk jeg øve meg på å få ut melk av puppen akkurat når jeg ville. Resten av tiden gikk mamma rundt og vugget på meg, så jeg fikk litt etterlengtet søvn. Og mamma fikk seg en sårt trengt time eller to på morgenkvisten hun også – da var det pappa som sto for vuggingen. 

Da vi endelig kom hjem fikk jeg se soverommet vårt! (Eller, jeg har et eget også da, men det skal ikke brukes til annet enn klærne og lekene mine riktig enda). Midt i rommet sto en svart seng, med en liten hvit seng helt inntil – nesten som en forlenging av den store senga. I ettertid har jeg skjønt at det heter «bedside crib», og at tanken var at jeg skulle sove i den. Nesten inntil mamma, men ikke helt. 

Nesten var ikke bra nok for meg de første ukene. Jeg trengte å være helt inntil, hud-mot-hud. Og mamma og pappa? De trengte en ny seng. 150 cm bred med nedslitt overmadrass var visst ikke det de anså som et trygt sovemiljø for meg. Med en splitterny seng i hus, 180 cm bred og med fast madrass, følte de seg med én gang tryggere. Jeg elsker nærheten det gir, og det gjør mamma også. Å ha full tilgang på puppen er også ganske magisk for oss begge to. Vi klarer så mye lettere å kombinere søvn og mat på den måten. Og mamma har skjønt at instinktene hennes er så sterke at hun aldri ville utsatt meg for noen fare, heller ikke når hun sover.

Så kom helsesøster på besøk da. Da var jeg 10 dager. Hun anbefalte at jeg sov i min egen seng, men det brydde vi oss ikke noe om… Nå, noen uker senere, sovner jeg alltid i den hvite lille senga ved siden av den store. Ofte sover jeg der hele natten, men noen ganger vil jeg over til mamma og pappa. Det får jeg lov til når jeg trenger det. Noen mener at de gjør meg en bjørnetjeneste? Hva er det for noe egentlig? Betyr det at de tror jeg kan bli bortskjemt på trygghet og kjærlighet? Det kan jeg ikke, jeg lover! 

Noen sover bedre når de sover sammen, andre sover bedre i hver sin seng. Vi sover best når vi kombinerer det slik det passer for oss. Kan ikke alle få lov til det da? Å finne ut hva som passer for seg – uten at andre skal mene noe om det? Det har vært nøkkelen hele veien for min del, nettopp at mamma og pappa finner ut hva som er min greie og hva som funker best for oss!

 – Victor, 7 uker

Derfor er bæreselen bedre enn barnevogna:

Da jeg fortalte hvor lite jeg liker å ligge i vognen min, glemte jeg jo helt å fortelle dere hvor mye jeg elsker bæreselen! Og det gjør visst mange andre babyer også har jeg skjønt – etter å ha lest kommentarene fra dere. Camilla skrev til meg at gutten hennes var så nysgjerrig og at han derfor ikke likte vognen spesielt godt, før han fikk bytte til sportsvogn. Kanskje jeg også kommer til å digge vogna når jeg får litt mer oversikt og kan utforske verden samtidig som jeg sitter i den? Det tror jeg faktisk! Cecilie tror også at jeg kommer til å like den når jeg blir større. Jeg tipper hun har rett, for hun traff i hvert fall blink da hun skrev at små babyer vil være inntil en varm kropp som beveger seg, har lyder og lukter kjent! 

De første gangene lot mamma meg prøve bæreselen inne i leiligheten vår. Helt til å begynne med var jeg ganske skeptisk – det føltes litt rart på en måte. Men det tok ikke lange tiden før jeg forsto at jeg bare måtte slappe av i kroppen. Da la jeg hodet mitt forsiktig på skakke og lente meg inntil brystet til mamma. Der kunne jeg høre hjertet hennes banke, føle hjerteslagene og lukte den kjente og gode lukten som jeg liker så godt. På 1-2-3 var jeg inne i drømmeland – det var så trygt og fint å ligge der!

Det er ingen steder jeg sover bedre enn i bæreselen. Hvis jeg blir litt urolig vugger mamma forsiktig på meg, så sover jeg videre. Også lager jeg noen rare lyder, som jeg aldri lager ellers. Mamma og pappa kaller de for koselyder, og alle rundt meg synes visst at de er skikkelig søte. Og når jeg våkner er jeg skikkelig uthvilt og blid og klar for å utforske verden. Og mamma har all verdens tid til meg – hun har jo fått gjort unna både lunsj og klesvask, samtidig som jeg fikk akkurat den nærheten jeg trengte! 

Og når vi går på tur med vogna har mamma og pappa alltid med bæreselen min. Det er sikkerhetsnettet som gjør at turen garantert blir vellykket. Og de elsker å bære meg altså, begge to. Men når gradestokken kryper oppover mot 30 grader og mamma blir bekymret for overoppheting – da skulle hun nok ønske at jeg trivdes bedre i den svale, fine vogna mi. 

PS: Vet dere hva? Det finnes visst noe som heter bæretøybibliotek! Det hadde jeg aldri hørt om, før Elin tipset meg om det! Der kan du få låne bæretøy for å finne ut hva som passer for akkurat deg og få veiledning – for et fantastisk tilbud! 

Trives du best i vogna eller tett inntil kroppen? Hva slags bæretøy liker din mamma og pappa?

– Victor, 6 uker

HJELP! Hvordan kurere vognskrekk?

Det var det første jeg så, dagen jeg kom hjem fra sykehuset. Blikket mitt festet seg på en enorm, blå dings på fire hjul som fylte enden av den lange gangen. Den skulle liksom være så fin for meg, hadde mamma og pappa tenkt.  Anført av et lekkert håndtak i brunt skinn med flotte detaljer. Det stod til og med en tom termokopp i koppeholderen, akkurat som at vi allerede var klare for trilletur! Men den gang ei…. Og jeg skulle ikke bli klar med det første heller.

Så nå har dette blitt hverdagen vår da: Frykten sprer seg som et uvær hver gang de prøver å legge meg ned i vognen og jeg gir klar beskjed om at dette ikke er noe for meg. Og da mener jeg ikke at jeg sutrer litt altså, jeg setter i et kjempehyl og etter bare noen sekunder er jeg helt tomatrød i ansiktet. Heldigvis får jeg komme opp igjen ganske fort. Inntil kroppen, hvor det er trygt og godt. Men mamma og pappa er rimelig forskrekket begge to! «Liker ikke alle babyer å ligge i vogn?».

Og nå? Ja, nå har de prøvd absolutt alt de kan komme på. De har lagt meg der når jeg er trøtt og når jeg er lysvåken, de snakker med meg og har hengt opp et skikkelig kult fly som jeg kan se på. Også har de forsøkt å gjøre vogna lun, tett og trygg med vognpose, babynest og tepper. Uten hell. Så ser de på meg da, og håper at jeg skal gi de et lite hint om hva som skal til for at jeg skal like meg der. Men vet dere hva? Jeg vet neimen ikke hva som kan hjelpe jeg heller!

Har du et godt tips som kan være redningen vår? 

– Victor, 5 uker

Hvordan sjarmere en utålmodig pappa?

De første ukene ute i verden er veldig innholdsrike og begivenhetsfulle for små babyer som meg. Det er så mye interessant å titte på, og jeg oppdager nye ting hele tiden. For pappa derimot, har det kanskje ikke vært like spennende. Han ventet sånn på meg da jeg var inne i magen, og spesielt siden jeg drøyde til langt over termin. Men så stolt han var da han tok meg i mot a! Han kunne sitte og se på meg lenge, og bare beundre meg. Likevel var det ganske klart at han synes det var litt kjedelig at jeg helst bare ville ligge på puppen til mamma, om jeg ikke sov eller bæsjet. Ikke store underholdningen for en rastløs og utålmodig førstegangspappa med andre ord!

«Hmm – venter du på noe, pappa?». Det føltes litt sånn, og jeg tenkte tanken ofte. Hva det var, klarte jeg ikke helt å forstå – før jeg ble fire uker gammel. Da fikk jeg jammen meg fart på følelsene dine! Jeg hadde jo trukket på smilebåndet et par ganger tidligere, men dere var neimen ikke sikre på om det var et smil eller et forsøk på en grimase som følge av magevondt. Denne gangen var det derimot ingen tvil. Jeg smilte, og jeg smilte skikkelig!

Først smilte jeg forsiktig til pappa. Han ble supergira og ropte at mamma måtte komme og se med en gang! Så stod de der da, og tittet håpefullt ned på meg begge to. Jeg skjønte ikke helt hvorfor de plutselig stirret sånn, så jeg rynket uforstående på panna slik jeg alltid gjør når jeg ikke forstår hva disse voksne styrer med. Så trakk jeg forsiktig på smilebåndet igjen, og entusiasmen sto nærmest i taket. Jeg kikket opp, meget fornøyd med å ha forstått hva de ventet sånn på, og ga dem et SKIKKELIG GLIS!

Reaksjonene jeg fikk var like overraskende som skremmende. De skulle sett seg selv! Litt sånn som fødselen «all over again» – det var glede som nesten gikk over til tårer, latter og tydelig stolthet. Og pappa som trodde han var så tøff, han var ikke like barsk bak skjegget sitt etter å ha blitt sjarmert i senk av mitt første store smil.

Hvordan reagerte din mamma og pappa, første gangen du smilte? 

– Victor, 4 uker

Oppmerksomhet – Kan det bli for mye av det gode?

Helt fra jeg ble født er det mange som har snakket med meg, kost med meg og holdt meg forsiktig inntil kroppen sin. Noen er litt usikre på om de gjør det riktig og er nesten redd for å ta i meg, andre har full kontroll og man skulle tro de koste med små babyer hver eneste dag. De aller fleste lager en lys og annerledes stemme når de snakker til meg. Jeg hører at det ikke er sånn de snakker til hverandre, men de har vel forstått at det er sånn jeg liker det. Innimellom føles det nesten som om de har konkurranse om hvem som får holde meg først og lengst. Tenk det! Alle sammen er SÅ opptatt av meg – lille meg. Jeg er heldig jeg, som får så mye oppmerksomhet. 

Men noen ganger kan det bli for mye av det gode. Da trenger jeg ro og fred, og vil helst være hos mamma eller pappa, som jeg kjenner så godt. Aller helst hjemme i huset vårt – hvor alt er trygt og jeg får tid til å bearbeide alle de nye inntrykkene jeg har fått i løpet av dagen. Tenk hvor mye nytt jeg opplever hver dag, du! Ingen voksne kan skryte på seg like bratt læringskurve som vi babyer har. Så vær til stede med meg – her og nå! Senk farten, og gi meg ro og tid til å oppleve, lære og vokse. Jeg elsker å bli tatt med ut på ting og bli kjent med den store verden, men timene jeg tilbringer tett inntil mamma eller pappa hjemme i  sofaen vår – de er minst like viktige.

Pssst: Bildet er lånt av en annen baby, men det er akkurat sånn jeg føler meg noen ganger. 

– Victor, 4 uker

Svøping – en skjult skatt!

Å sove er ikke alltid så greit. Eller det vil jeg si – jeg sovner stort sett ganske lett, men jeg våkner så fort igjen. Jeg blir litt urolig og stresset fordi hendene og føttene mine plutselig fyker i hver sin retning, uten at jeg styrer dem dit selv. Inni magen til mamma var det så tett og trangt, i hvert fall på slutten, men her ute er det så alt for mye plass noen ganger. 

Pappa svøper meg, for å forsøke og gjenskape hvordan det var for meg inne i magen. Da pakker han meg inn i et teppe, samler hendene mine mot brystet mitt og alt føles litt tryggere. Dessverre er de ukontrollerte og impulsive bevegelsene mine så sterke at hendene og føttene finner veien ut av teppet etter kun kort tid. Så da våkner jeg igjen, da.

Om noen uker finner mamma ut at det finnes et helt genialt verktøy: Ergobaby swaddler – et perfekt tilpasset svøpeteppe. Da kommer jeg til å sove så mye bedre, og lengre på natten. Og mamma og pappa får også den søvnen de trenger, slik at de får mer overskudd til meg på dagtid. *Sukk*, tenk om noen bare kunne fortalt dem om denne geniale oppfinnelsen litt tidligere. 

Innlegget er ikke sponset. Jeg ville bare fortelle dere hvor superbra dette fungerte for meg. Og hvor mye jeg skulle ønske denne var i hus allerede da jeg var helt nyfødt.

Har du noen gode søvntips? 

– Victor, 3 uker

Magevondt? Min mirakelkur!

Jeg trekker bena opp mot magen min og gråter sårt, innimellom er det så ille at jeg hyler av smerte. Det buldrer skikkelig der inne. Mamma og pappa snakker om at det er noe som heter luft, og lurer på om jeg svelger litt for mye av det når jeg spiser. Ikke vet jeg hva luft er, men at magen min lager høye, rare lyder er det ingen tvil om. Det begynte for én uke siden. Før kunne jeg slappe av, kose meg og sove mange timer i strekk. Nå går ikke det lenger, det gjør for vondt. Tarmene mine er umodne enda og når det plutselig er så mye deilig melk som skal passere gjennom dem er det ikke så lett. 

Mamma gråt da pappa kom hjem fra jobben i går. Det er visst ganske tøft for henne når hun prøver alt hun kan, men ingenting hjelper. Fine mammaen min. Hun gjør virkelig hva som helst for at jeg skal ha det bra. Hun koser, trøster, stryker, bærer og vugger. Problemet er bare at det gjør så veldig vondt i magen min og for at det skal bli bedre trenger jeg hjelp til å få ut all luften. 

Det finnes visst mange svar på hva som kan hjelpe sånne små babymager med å kvitte seg med luft eller i hvert fall lindre smerten – bare for en liten stund. Først og fremst er det visst viktig å rape etter at jeg har spist. Det er noe ordentlig styr den rapinga, innimellom får jeg det til, andre ganger ikke. Noen mammaer spiser mindre løk og kål – og noen kutter ut all melk. Det skal visst også være fint for oss hvis mammaene våre drikker ammete, og noen babyer får servert sukkervann på skje eller i sprøyte. Jeg får minifom. Det er forretten min før hver eneste amming. Jeg slurper det opp av skjeen og synes det er helt topp. Mamma smakte hun også, men hun likte det ikke like godt som jeg gjør. Flaks – så får jeg ha den helt for meg selv 🙂 

Et par ganger om dagen, helst en stund etter jeg har spist, legger pappa meg på stellebordet og finner frem noe som er varmt og godt når han smører det på magen min. «Baby tummy oil» har jeg hørt at det heter. Så tar han hånden sin og fører den forsiktig rundt navlen min – samme vei som klokka tikker. Etterpå «sykler» han forsiktig med bena mine, før han fører de samlet opp mot magen min. Det løsner godt på trykket og jeg blir skikkelig avslappet – SÅ deilig! 

Etter bare noen dager med minifom og magemassasje var jeg meg selv igjen: En blid og fornøyd liten baby som elsker å kose og sove. Det gjør fremdeles litt vondt en gang i blant, men smertene er mye mer overkommelige nå. Mamma og pappa – dere er superheltene mine! Har du funnet din mirakelkur?

– Victor, 3 uker