Bleieskift: Slik ble pappa en mester

Ting var mer brutalt før, mens jeg enda var helt ny i denne verden. Favorittstedet mitt var tett inntil et bryst. Aller helst mamma eller pappa sitt, så klart. Der var det varmt og trygt for meg. Men flere ganger daglig ble jeg plassert på stellebenken med denne kalde matta, og bleia mi føyk av i en fei. Her mistet jeg oversikten, og enda viktigere, her mistet jeg tryggheten som nærkontakt ga meg.

Testosteron og bleieskift står tydelig ikke i stil. For uten forvarsel lå jeg der på ryggen igjen mens pappa hadde en helt ukjent atferd, der et lydløst steinansikt ledet an dette godstoget av en bleieskifter. Hver gang jeg havnet der på nytt, fikk jeg inntrykk av at pappa prøvde å sette verdensrekord i hurtigste bleieskift. Ting skulle gå i hundreogtjue – her var det bare å få jobben gjort fortest mulig. Han virket stresset og ukomfortabel, han som alltid var så rolig og kul med meg. Han som ellers pleide å synge, le og smile til meg, var nå helt uten taleevne. Bleieskift ble fort en av mine fiender på grunn av dårlige opplevelser. 

Som alt annet: Øvelse gjør mester. Vi jobbet og slet i samme retning, og for hvert skift ble jeg et lite hakk roligere, mens pappa jobbet litt mer smidig. Samtidig som jeg har lært meg at det er ganske digg med ny, tørr bleie, er også pappa mye flinkere med meg. Han føler seg trygg i jobben som bleieskifter – faktisk, så spretter han frem og tar selv initaitvet når han vet neste bleieskift står for tur. Han prater, smiler og tar seg god tid. For pappa har skjønt at bleieskift er en fin arena for samspill og for å bygge videre på vår gode relasjon.

PS! Takk til mamma som heiet på oss og som var delaktig i å gjøre pappa til en mester på bleieskift. 

– Victor, 1 uke

Kunsten å amme og den forbudte morsmelkerstatningen

«Hamburgergrepet», sier én jordmor, «tvillingstilling», sier en annen, mens barnepleieren sverger til «tilbakelent amming» så jeg får brukt mine medfødte reflekser. En jungel av ukjente begrep gjør kunsten å amme til en enda vanskeligere oppgave enn det allerede er. Jeg så tydelig at du ikke hadde helt dreisen på dette, og det hjalp lite at alle ansatte på barselavdelingen kom med helt ulike tips og råd. Det var ingen som hadde det éne tipset som var perfekt for oss. Jeg legger hånden min på brystet ditt og lar de små fingrene mine sprike forsiktig. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne fortelle deg at vi bare må slappe av, kose og ta det med ro – så klarer vi dette sammen. Vi kommer til å finne ut hva som fungerer for oss, for det er ikke nødvendigvis det samme som har fungert for alle andre. 

Vel hjemme fra sykehuset begynner jeg virkelig å bli sulten. Du prøver å legge meg til brystet, men det kommer så lite melk at jeg blir sint, lei meg og frustrert. Melken er så tjukk enda at det er vanskelig å få ut noe. Etter flere forsøk bestemmer jeg meg for å gi opp. Maten min kommer jo ikke uansett hvor hardt jeg prøver. Så fort jeg ser puppen skriker jeg av full hals, men er ikke det minste interessert i å ta tak. Egentlig prøver jeg bare å fortelle deg at jeg er kjempesulten. Du ser fortvilet bort på pappa. «Dette går jo ikke» sier du oppgitt med blanke øyne. Pappa er også på gråten nå. Ingenting fungerer. Jeg vil ikke spise, jeg vil ikke sove, jeg vil ikke kose – jeg vil ingenting. Jeg fortsetter å hyle av full hals – for jeg vet at dere vil forstå meg tilslutt. 

«Han må jo være kjempesulten!» hører jeg foreldrene mine si til hverandre. Pappa raser ut døra for å kjøpe morsmelkserstatning – for nå har de trosset jordmødrenes iherdige advarsler. Dette kunne være i fare for å ødelegge melkeproduksjonen, sa de. Og at jeg ville klare meg helt fint selv med bare noen få dråper råmelk de første dagene. Men det var ikke sånn for meg. Jeg var så sulten at jeg ikke klarte å sove, og klarte samtidig ikke å spise fordi jeg var så trøtt. Kroppen min trengte bare en liten «boost» for å komme videre. Den «boosten» fantes ikke i puppen til mamma enda, og derfor ble vi uvenner og fikk en litt tøff start.

Da jeg endelig fikk en liten slurk med erstatning, løsnet alt for meg. Den lille magesekken min, som ikke er større enn en valnøtt, trengte ikke mer enn denne slurken for å bli mett. Nå fikk jeg også sove godt, flere timer i strekk. Takk, mamma og pappa, for at dere fulgte instinktene deres og ga meg det jeg trengte. I morgen er jeg klar for å gi puppen et nytt forsøk, for tro meg – vi kommer til å bli bestevenner. 

– Victor, 3 dager

Mitt første møte med pappa

Denne mørke mannsstemmen var der hele tiden. Jeg ble aldri kvitt den, men det gjorde ikke noe. Den hadde en beroligende effekt på meg – selv der jeg lå, inne i magen. Det tok heller ikke lange tiden før jeg nærmest ble avhengig. For det tok aldri lang tid før jeg merket et savn.

Så fort denne stemmen var hjemme fra jobb og jeg endelig fikk høre den igjen, tok jeg sats og sparket i magen for å svare! Først trodde mamma og pappa at dette bare var tilfeldig, men synes likefullt det var stas. Men etter at det skjedde nok ganger, skjønte de at det ikke var en tilfeldighet, men at jeg faktisk evnet å kjenne igjen denne stemmen som hele tiden fylte rommet jeg var i. Den ga meg så gode følelser og ble et slags holdepunkt for meg, en varm trygghet. 

Pappa, vet du hvor mye det betyr for meg i dag, alt dette du gjorde mens jeg var inne i magen? Jeg likte så godt at du sang for meg. At du strøk på magen så jeg kunne kjenne hånden din. At du hvisket til meg de vakreste ord, at du alltid ville passe på meg. Alle disse tingene gjorde ting bittelitt tryggere da jeg endelig bestemte meg for å komme ut.

Men det var litt annerledes å høre deg for første gang. Ikke bare fordi all suselyden fra inne i magen var borte, men stemmen din var annerledes. Du skjulte en enorm stolthet inni deg, men samtidig var du gråtkvalt. Du virket redd. Det siste steget ut i verden var ikke så enkelt for meg likevel, og med navlestrengen rundt foten samtidig som jeg satt helt fast, ble ting mer dramatisk enn du kanskje var klar for. Heldigvis hadde vi et dyktig legeteam rundt oss som ordnet alt sammen, og etter noen av verdens lengste minutter, var det helt perfekt å havne inntil brystet ditt og høre deg fortelle meg hvor perfekt du syntes jeg var. 

– Victor, nyfødt

 

Hva og hvem er “Barneblikk”?

Barneblikk er bloggen som setter barnets stemme i sentrum, og de fleste innleggene vinkles fra barnet selv som jeg-person. Her vil dere kunne lese om alt fra de gode stundene, til de mindre hyggelige opplevelsene der foresatte river seg frustrert i håret. Innleggene vil variere mellom å ha en komisk og underholdende fremtreden, mens de andre ganger vil inneholde erfaringer og kunnskap vi som foresatte mener er verdifullt å ta med seg i barnets oppvekst. 

Bak denne bloggen står et foreldrepar til en liten gutt født i mars i år. MammaMaria er førskolelærer med fordypning i småbarnspedagogikk, men for tiden koser hun seg hjemme i permisjon med Victor. PappaEirik jobber i barnehage og er i ferd med å ta fagbrev som barne- og ungdomsarbeider. Vi gleder oss over at du har funnet veien hit!

– Victor, mammaMaria og pappaEirik

Vil du komme i kontakt med oss? 

Send oss en mail: [email protected]

Følg oss på facebook!