Sannheten om å «sovne helt selv»!

Jeg har en liten babyvenn som er noen dager yngre enn meg. Hver kveld når det er sovetid legges han ned i sengen sin og sovner helt på egenhånd. Mammaen og pappaen hans sier natta, gir han et kyss på pannen og går ut av rommet. Så sovner kompisen min helt alene i den store, fine sprinkelsengen sin. Alle jubler over hvor flink han er. Noen ganger tror jeg min mamma og pappa synes det høres litt deilig ut, de også. Og helsesøster mener visst at det er noe alle vi små babyer bør klare. Tross alt er jeg jo i ferd med å bli stor gutt nå. 8 måneder allerede! 

Illustrasjonsfoto

Da vi var på kontroll på helsestasjonen følte jeg nesten at nærhet- og trygghetsbehovet mitt på kveldstid er helt tullete. Er det virkelig bare jeg som trenger å ha mamma og pappa veldig nære, for å finne roen og falle i søvn? Ut ifra hva helsesøster sa til oss skulle man nesten tro det. Hun sa også at ingen babyer tar skade av å gråte, men at det nyeste nå er at de oppfordrer foreldrene til å være tilstede på rommet, til vi tilslutt sovner. De skal altså ikke gå ut, men holde litt avstand – for det er jo så viktig at vi sovner helt selv.

Men hvorfor er det egentlig det? Det finnes utvilsomt kvelder her i huset hvor leggingen er en kamp, frustrasjonen er stor hos mamma og pappa, og ingenting blir sånn som jeg hadde sett for meg. Da kommer det noen tårer og kanskje våkner jeg både 3 og 4 ganger før jeg er klar for å virkelig sovne for kvelden. Men mye oftere er tiden vi har sammen på kvelden nesten litt magisk. Mamma eller pappa leser bok, de synger nattasang og rusler sakte rundt med meg i det mørke rommet for at jeg skal bli døsig og klar for å sove i sengen min. Det er noe av det beste vi vet om – nærheten, tryggheten, kosen. Og bare vent dere! Om ikke så alt for lenge blir jeg virkelig stor! Da har jeg nok ikke lenger det samme behovet for nærhet og kos hver eneste kveld. At mamma og pappa kommer til å savne denne tiden da er jeg helt sikker på, heldigvis har de forstått det selv også! Javel, så tar leggingen litt tid, til og med lang tid innimellom. Så hvorfor ikke gjøre det til kvalitetstid?

Og du.. Får du høre at du er stor nok til å klare å sovne på egenhånd nå? Blir du litt stressa av det, eller blir mammaen og pappaen din det kanskje? Da skal jeg fortelle deg en hemmelighet! Du er ikke alene, du som ikke vil sovne helt for deg selv. Da jeg spurte følgerne mine på instagram om de sovner helt selv, svarte 3 av 4 «nei». Tenk på det, du! Dessuten vet jeg at mamma liker best å sovne sammen med pappa, så hun liker ikke så godt å være alene når det er sovetid hun heller. 

Hvordan er det med deg? Sovner du helt selv?

– Victor, 8 måneder

8 kommentarer
    1. Det er samfunnet som har et stort behov for at vi skal sovne selv, helst i egen seng og enda bedre om vi sovner selv, i egen seng på eget soverom.
      Mens samfunnet glemmer at vi gjør kun det som er naturlig for oss, vi har ikke lært noe annet enn å følge våre naturlige instinkter enda. Så mamma og pappa samsover med meg i min egen seng og jeg får puppen til kvelds – mest som kos for å sovne, for jeg spiser jo annen kvelds også. Puppen jakter jeg på i søvne også, og jeg får den både når jeg er sulten og også når jeg trenger den for at kroppen min skal roe seg ned. For instinktene i kroppen min gjør sånn at jeg øver på å krabbe og å sette meg opp, også i søvne. Og da får jeg ikke sove igjen om mamma sier «natta», for det vet jeg helt ærlig ikke hva betyr enda en gang. Jeg og mamma forundrer oss over hvor selstendige vi babyer skal bli før vi egentlig er klar for disse oppgavene, for vi utvikler oss jo hele tiden og denne selvstendighetutviklingen den skjer også i sitt eget tempo. Men samfunnet vil visst at vi skal utvikle oss i rekord fart her, helst med en gang vi kommer ut av magen. Heldigvis hører ikke mamma på det der, hun hører heldigvis på meg💚

    2. Dennis 7,5 mnd: Hei Dennis! Så kult å høre hva du mener. Jeg er helt enig med deg. Vi utvikler oss jo i rekordfart på så mange områder og hver eneste dag lærer vi jo SÅ mye nytt og får så mange inntrykk som vi trenger hjelp til å bearbeide. Flaks at vi har mammaer og pappaer som stoler på at de vet hva som er best for oss, og ikke lar samfunnets forventninger overstyre magefølelsen! <3

    3. Jeg sover best, ja sovner egentlig bare på puppen til mamma i hennes seng:)
      Sånn er det! Å hvorfor forandre på noe som fungerer akkurat nå❤️

    4. Mamman min synes du er kjempeflink som har sluttet å sovne på puppen. Det gjør nemlig jeg hver kveld, og mamma sier at det vil være bra for meg å øve på å sovne ved siden av puppen i stedet. Jeg tror det har rabla for henne, så jeg passer på å kjefte litt hver gang hun tar fra meg puppen for så å suge meg fast igjen. Jeg elsker puppen! ❤

    5. Vilja, 8 mnd!: Nettopp! Ting forandrer seg jo hele tiden, så vi må jo bare finne ut hva som fungerer best der og da. Sammen med mammaene og pappaene våre da, selvfølgelig. <3

    6. Amund, 6 mnd: Ja. Noen ganger er det fint å øve. Litt og litt, bare bittesmå steg om gangen. Selv om det kanskje ikke var akkurat det vi helst ville. Som oftest finner man ut av det sammen etterhvert. Vi små, og mammaene og pappaene våre. Skjønner godt at du må kjefte litt når det beste du vet om plutselig forsvinner. Men du, skal jeg fortelle deg noe? Puppen er der igjen når du våkner, den blir ikke borte, helt sant – jeg lover <3

    7. Min mini på nesten fem mnd er langt fra å klare og sovne på egenhånd. Gruer meg til permisjonsslutt. Begynner å jobbe igjen når mini bare er syv små mnd. De nye permisjonsreglene er ugreie for babyer som elsker å sovne til pupp og ha puppen i umiddelbar nærhet hele natten.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg